Regjeringskvartalet: fra R1 til R6

Fra lånte lokaler i Dronningens gate til 170.000 kvm bygningsareal. Historien om Regjeringskvartalet.
(10.06.2010)

Foredrag ved siv.ark., dr. ing. Lars Roede, seniorrådgiver ved Oslo Museum

Statsbyggs svenske motstykke Statens Fastighetsverk har røtter tilbake til 1697, da arkitekt Nicodemus Tessin d.y. fikk embetet som överintendent. I 1776 ble formålet formulert slik: «…at förse Riket med beständige og prydlige Byggnader».

Noe annet i Norge

Å forsyne riket med tjenlige bygninger har alltid falt både vanskelig og tidkrevende i landet som helst ikke ville ha en hovedstad, og som helst ville ha en statsadministrasjon på sparebluss – i hvert fall før oljealderen. Slottet, den første storsatsingen, tok det nesten 30 år å få ferdig, fordi Stortinget i en årrekke nektet bevilgninger til formålet, slik at arkitekt Linstow måtte brødfø seg ved å selge egenproduserte grønnsaker på torget og reise rundt med sitt «kosmorama», hvor han viste bilder mot betaling. Pengetørken var vel også en demonstrasjon i striden mellom Stortinget og den egenrådige kong Carl Johan.

1800-tallet

Fra 1814 og gjennom det meste av 1800-tallet klarte statsadministrasjonen seg med Departementsgården fra 1600-tallet i Dronningens gate 15. Der hadde Katedralskolen holdt til siden 1719. Rundt 1800 ble den ombygget og fikk søylefront, i håp om å få utvikle seg til et norsk universitet. Men slik gikk det ikke. Den nye staten som plutselig måtte stables på bena i 1814, annekterte skolens aula til Stortingssal, jaget skolen på dør, og fylte hele gården med departementer. Her ble så Norges statsforvaltningspraksis utmeislet mens vi ventet på nytt Storting og ny regjeringsbygning.

Ironisk nok ble dette kulturminnet av udiskutabel arkitektonisk og historisk verdi revet under opptakten til feiringen av grunnlovsjubileet i 1914. Staten trengte tomt til et nytt Posthus, og da valgte staten som den ofte gjør billigste utvei – en tomt den eide fra før. Så man rev dette rikshistoriske monumentet og fikk et storartet nytt posthus. Ironi nr. 2 var at posthuset ble overflødig bare 80 år senere, så man måtte finne noe annet å bruke det til.

Den voksende statsadministrasjonen fikk det i mellomtiden trangt i Departementsgården, men det hjalp da Universitetet flyttet ut av sin monumentale bygård i Prinsens gate, Mariboe-gården fra 1810, byens første treetasjes bygning. Der fikk Revisjonsdepartementet god plass. Men så ble også denne gården overflødig, for vi fikk ny regjeringsbygning i 1904. Og da var det klart at tomten kunne utnyttes bedre. Universitetshistorien ble glemt, og vi fikk en fin ny Telegrafbygning i 1924. Også den er nå blitt overflødig nå, mens vi forbereder feiringen av universitetsjubileet neste år.

Lang prosess

Først i 1904 fikk vi altså den første regjeringsbygningen oppført for formålet, men bare første byggtrinn. Forberedelsene tok lang tid – den første kommisjon nedsatt for å utrede forslag til tjenlig lokaler for administrasjonen ble nedsatt i 1839. Det ble lagt planer på Eidsvolls plass eller i Studenterlunden vis-a-vis Universitetet, uten resultat. En ny kommisjon i 1853 foreslo Tullinløkka eller Garnisonssykehuset i Rådhusgata 19 på Christiania Torv, byens eldste bygning Garnisonssykehusets tomt – og statens eiendom. Men byggesaken måtte vente mens man bygget Slottet, Universitetet, Botsfengselet, Gaustad sykehus og Stortingsbygningen. La oss sende noen varme tanker til en nøktern stat som prioriterte det viktigste først!

Men så ble det besluttet å bygge nytt Rikshospital, og da oppsto ideen om å bygge regjeringskontorer på denne greie tomten nedenfor Hammersborghøyden, som staten eide. En komité ble nedsatt i 1874, og det ble arbeidet iherdig i mange år med programmet, til arkitektkonkurransen ble utlyst i 1887. Den ble vunnet av arkitekt Stener Lenschow, med unge Henrik Bull hakk i hæl. Begge ble bedt om å bearbeide sine prosjekter, og i 1891 ble Lenschow kåret til vinner. Men realiseringen måtte vente enda en stund.

Stat og kommune

Det interessante var at også Kristiania kommune kastet sine øyne på tomtene på og nedenfor Hammersborg. Der hadde man allerede i 1858 fått ferdig en ny kirke til den voksende byen, Trefoldighetskirken. I 1878 besluttet byen å bygge på nabotomten nedenfor kirken. Rådhushistorien er forresten enda mer langtekkelig enn regjeringsbygningens. Rådhuset hadde tidligere vært foreslått på Møllergata 19, på Grev Wedels plass og på Wessels plass. Arkitektkonkurransen i 1876 førte likevel ikke til at vi fikk det kommunale Akropolis på Hammersborg. Prosjektet ble skrinlagt bl.a. fordi staten i mellomtiden kastet sine øyne på Rikshospitalet.

Neste rådhuskonkurranse ble utlyst i 1897, i jobbetiden som ga byen gode skatteinntekter. Nå valgte man en tomt oppe på høyden, der hvor Deichman senere ble reist. Vinneren ble Bredo Greve. Men så kom krakket i 1899, og dermed var det ikke penger til formålet. I 1906 lanserte så arkitekt Oscar Hoff ideen om å bygge rådhus i Vika – men det er en annen historie.

Den første regjeringsbygningen

Regjeringsbygningen fikk omsider bevilgning i 1898, men bare til første byggetrinn. Gamle Lenschow overlot utførelsen til sin unge konkurrent Henrik Bull, som la om uttrykket fra nyrenessanse til en nasjonalromantisk blanding av art nouveau og dragestil, med mye ornamentikk lånt fra den samtidige praktutgaven av Snorres kongesagaer med Gerhard Munthe som kunstnerisk leder. Det hele ble kledd i kostbar huggen granitt. Gavlfeltene mot Høyesterett slår an tonen med innskriften «Ja vi elsker» på det ene, og notene på det andre. Det ble et praktfullt byggverk, men så var det vel også en demonstrasjon av norsk vilje til å vise muskler i disse årene fram mot unionsoppløsningen. Det ble med dette første byggetrinnet, «Den nye arbeidsdagen» krevde sitt, og tidene ble dårligere.

Deichman fikk Hammersborg – så fikk byen endelig «sanert» fattigbebyggelsen på høyden. Arkitektkonkurransen i 1921 ble etter en omkamp vunnet av Nils Reiersen med sitt nyklassiske prosjekt. Det tok 12 år å prosjektere og bygge biblioteket. Da det sto ferdig i 1933 var nyklassisismen over, og det var i mellomtiden blitt litt umoderne.

Nedenfor lå stadig det gamle Rikshospitalet, med Militærhospitalet fra 1807 i et laftehus, og de nye bygningene av arkitekt Christian H. Grosch fra 1820- og 30-årene. Fødselsstiftelsen fra 1826 lå ut mot Akersgata, mens den 70 m lange hovedbygningen fra 1826-42 lå langs Grubbegata. Øverst på hjørnet mot den forsvunne Hospitalsgaden lå Rikshospitalets likhus, en særlig vakker enetasjes empirebygning som ble revet da Henrik Ibsens gate ble brutt igjennom i 1920-årene. Hovedbygningen ble forresten den første i det nåværende Regjeringskvartalet hvor statsadministrasjonen fikk innpass. Der holdt Justisdepartementet til i mange år. (Er det derfor Kafeen i Møllergata 15 heter Justisen?).

Vi har sett at Hammersborg med Rikshospitalets tomt nedenfor var 1800-tallets Bjørvika eller Fjordbyen, stedet hvor alt av gode og nyttige formål ble foreslått plassert – signalbygg for både kultur og kommers. Hammersborg ble utpekt som Christianias Akropolis, hvor det ene monumentalbygg etter det andre ble planlagt og de fleste forkastet.

Empirekvartalet

Men dette ble også åstedet for den blodigste bevaringsstriden i byens og Norges historie, nettopp fordi det allerede lå et kulturminnesmerke av stor verdi her. Betydningen av det gamle Rikshospitalet eller Empirekvartalet bare økte, ikke minst da klassisismen igjen ble moderne i 1920-årene. Og Riksantikvaren behandlet bygningene som fredet etter kulturminneloven av 1920.

Staten tok opp igjen planene for å videreutvikle regjeringskvartalet i slutten av 1930-årene, både av plasshensyn og kanskje som et utslag av motkonjunkturpolitikk. Bulls prosjekt var forlengts utdatert, nå måtte man begynne på nytt. Konkurransen ble utlyst i 1939 uten at programmet sa noe om bevaringsverdien av Empirekvartalet. Alle utkastene som ble levert inn våren 1940 var i funksjonalismens formspråk. Blant de premierte var Ove Bang og Erling Viksjø – begge med store og høye skivehus. Men så kom krigen.

Etter krigen ble prosjektene tatt fram igjen, og nå ble Viksjøs utkast valgt. Men nå var også antikvarene kommet på banen, og det ble tautrukket i det uendelige og laget mange forslag for å kombinere bevaring og nybygg. Også Viksjø prøvde så godt han kunne å finne en løsning for bevaring av Rikshospitalet, men de to bygningene mot Akersgata lot seg ikke innpasse sammen med nybygget. Finansminister Trygve Bratteli var den som til slutt i 1954 skar igjennom og fikk vedtatt regjeringens proposisjon om rivning. Bare Jon Leirfall stemte imot og sa dette: «Det vil gå med dette som det har gått med mange av dei gamle stavkyrkjene våre og mange andre bygg som vart tekne bort av økonomiske grunnar – då veit eg at det vil falla skam over dei instansane som er ansvarlege for dette. Saka er eit nederlag for kultruverdet i vårt land …»

Den eneste biten av det gamle Empirekvartalet som ble bevart, var alléen fra Akersgata til Rikshospitalets inngang. Militærhospitalet ble som siste rest av anlegget revet i 1970, men gjenoppsto mange år senere på Grev Wedels plass – også det er en annen historie.

Høyblokka og Y-blokka

Men vi fikk en flott regjeringsbygning – og et nytt kulturminne. For det er kulturminnevernets iboende motsigelse at nybygg som truer anerkjente kulturminner blir bekjempet med nebb og klør helt til nederlaget er definitivt, for så i sin tur å få status som verneobjekter. Erling Viksjøs høyblokk i sandblåst naturbetong ble oppført i årene 1955-58 og fikk dekor av ingen ringere enn Pablo Picasso og av Carl Nesjar og arkitekten selv. Den fikk i 1990 et påbygg tegnet av sønnen Per Viksjø. Y-blokken fra 1970 fikk også Picasso på gavlen. Arkitekten ville med dette nybygget dele av Arne Garborgs plass, som han mente var for stor og utflytende. Nordfløyen skal med hensikt danne et visuelt skille mellom den nygotiske Trefoldighetskirken og det klassisistiske biblioteket; to byggverk som Viksjø og mange av hans samtidige betraktet som disharmoniske i sammenstilling. Han la også hele Garborgs plass under lokk, slik at kommunens fine brannstasjon fra 1939 miste første etasje og ble nokså anonymisert.

Ny bevaringsstrid: R5

Viksjø reiste også i 1978 R3 på tomten etter det gamle fengselet bak Møllergata 19, og i 1988 R4 videre oppover langs Grubbegata – med landingsplass for helikopter. Så gikk stafettpinnen over til Torstein Ramberg, som fikk ansvaret for R5 i kvartalet på motsatt side av Akersgata, oppført 1994-96.

Her fikk vi en ny hissig bevaringsstrid som kulminerte med den ulovlige rivningen av Akersgata 63 i 1985, en praktfull forretningsgård fra 1900 i nyrenessanse, tegnet av arkitekt Johan Munch. Hele den vakre fasaden var kledd med huggen kleberstein. Som avlat og plaster på såret ble den mer ordinære Toga-gården fra 1899 av Rivertz bevart – kanskje den dyreste istandsettelse i Norgeshistorien

Uansett hva vi tapte er det bra at portalen inn til Teatergata er flankert av to gamle bygninger som ivaretar den historiske dimensjon mellom R5 og R6. På motsatt hjørne mot Akersgata ligger heldigvis Maltheby – arkitekt Nebelongs fornemme leiegård fra 1844, tegnet for byggmester Malthe. Dette var byens absolutt beste adresse, hvor mange historiske personer har bodd – blant dem Camilla Collett og Henrik Ibsen. Historieprofessor Yngvar Nielsen, som selv vokste opp her, har skrevet en meget leseverdig bok om gårdens kulturhistorie og persongalleri: «Den gamle Gaard». Nabohuset Teatergata er 3 også tegnet av Nebelong for Malthe, og her har bl.a. Brødrene Hals Pianofabrikk og Hartvig Nissens pikeskole holdt til. Men nedenfor er det meste i ruiner, og på motsatt side ble de spennende gamle bindingsverkshusene på nr. 4 og 5 revet i 1970-årene. Ivar Aasen bodde i mange år i Teatergata 4.

Regjeringsbygg 6

R6 som nå skal reises etter tegninger av BA Arkitekter AS, omfatter også den gamle «Enkekassa» fra 1899, et praktfullt palass i florentinsk renessanse av arkitekt Harald W. Bødtker. Forbildene er de berømte Palazzo Medici fra 1444 av Michelozzo og Palazzo Strozzi fra 1489 av Benedetto da Maiano, begge i Firenze. Den sentrale delen av R6 blir en relativt høy blokk trukket litt tilbake så det oppstår en liten plass. En interessant observasjon er at levetiden for byggverk i bysentrum risikerer å bli stadig kortere. De tidligere byggetrinnene i Regjeringskvartalet avløste bygninger av høy alder, men i dette tilfellet har vi revet et forretningsbygg som bar var 25 år gammelt – Spareforeningen Bien nybygg fra 1986.

Som bygningshistoriker avstår jeg som regel fra å kommentere nyere arkitektur – hus bør ha litt fartstid før vi historikere kan vurdere dem. Men for en byborger og bybruker må det være lov å si at vi ønsker nye bygninger velkommen hvis de gir noe til byen og menneskene. Det kan være vakre monumentalbygg som gjør oss stolte av byen, eller det kan være omgivelser som gir oss opplevelser og gleder i mindre skala. Mye av den nye sentrumsbyggelsen har en nokså lukket og avvisende karakter som vi på gategølvet får liten glede av. Da er det fint å kunne si til alle dere som står bak R6: Tusen takk for den lille plassen!

Foredraget ble hold under grunnsteinsnedleggelsen i R6 1. juni 2010. Les mer om prosjektet.

Regjeringsbygningene

Regjeringsbygning prosjekt
Regjeringsbygning, prosjektert