Den første bygge- og eiendomsadministrasjon i Norge var knyttet til militære bygninger og anlegg. De sivile bygningene var ikke under noe faglig tilsyn før det i 1794 ble ansatt en bygningsinspektør for de offentlige bygninger i og omkring Christiania.
Etter 1814 var det et ønske om å gjennomføre en fastere ordning i den offentlige byggevirksomheten, og i 1816 ble det ved Kongelig resolusjon oppnevnt en bygningskyndig konsulent for de offentlige bygninger, bergråd Christian Collett. Denne stillingen er den egentlige opprinnelsen til den bygge- og eiendomsadministrasjon som gjennom forskjellige organisasjonsformer fører fram til Statsbygg.
Ordningen med en bygningskyndig konsulent var i det lange løp åpenbart ikke holdbar, og i 1872 uttalte Stortingets budsjettkomité "at en ikke vil tilbageholde en Ytring om at samtlige offentlige statsbygninger i Kristiania bør underlegges bestyrelse og regnskapshold af en bygningskyndig Mand".
Ordningen fortsatte imidlertid i flere år på tross av påtrykk i saken fra Stortingets side. Stortingets engasjement i saken førte til at Finansdepartementet utarbeidet en proposisjon om saken, som ble bifalt av Stortinget i 1886. Resultatet ble at det året etter ble tilsatt en arkitekt som statens bygningsinspektør og konsulent for departementenes byggesaker. Med dette så Statens bygningsinspektorat dagens lys.
Omkring århundreskiftet var det flere eksempler på store kostnadsoverskridelser på en del statlige bygg. Stortingens budsjettkomité kom til at grunnen var manglende tilsyn med prosjektene og mangelfull administrasjon. I 1901 satte Finansdepartementet ned en komité som skulle se nærmere på saken. Komiteen la fram sin innstilling i 1903 og anbefalte at det ble opprettet en riksadministrasjon for de offentlige bygg. Dette ble derimot ikke gjennomført, og etterhvert opprettet forskjellige statlige etater egne fagorganer som fikk i oppgave å kontrollere etatenes byggeaktivitet.
Bygningsinspektoratets innflytelse ble på denne måten mindre år for år. Kravet om sentral kontroll vokste seg derimot sterkere og sterkere. Flere komiteer utredet spørsmålet og i 1928 fant omorganiseringen sted. Bygningsinspektoratets saksområde skulle da i prinsippet omfatte samtlige av statens bygninger. I praksis ble derimot bygningene til det militære, NSB, Vassdragsvesenet, Fyrvesenet og Opplysningsvesenets Fond, unntatt fra forvaltningsområdet. Det var det faglige tilsynet med prosjektering og oppfølging av nybygg som ble lagt til inspektoratet. Bygningsadministrasjon sorterte fortsatt under hvert enkelt departement. Dessuten ble det ikke opprettet noen distriktsadministrasjon, slik at det fortsatt var bygninger i og rundt Oslo som ble gitt regelmessig faglig tilsyn.
Statens bygningsinspektorat ble fra 1936 kalt Riksarkitekten, men beholdt sitt fagområdet praktisk talt uforandret. I 1956 ble Skjåneskomitéen nedsatt med oppdrag å gjennomgå administrasjonsordningen for statens eiendommer og bygevirksomhet. Komiteen la fram sin innstilling i 1957. Denne ble lagt fram for Stortinget i St prp nr 135 for 1958. Her ble det foreslått å opprette et direktorat som skulle være administrativt ansvarlig for planlegging og oppføring av nybygg og for forvaltning av bygninger. Direktoratet skulle altså ha ansvaret både for statens nybyggvirksomhet og eiendomsforvaltning. I tillegg skulle det opprettes distriktsmessig representasjon slik at hele landet kom inn under direktoratets ansvarsområde. Stortinget fattet 20. april 1959 vedtak om å opprette Statens bygge- og eiendomsdirektorat i henhold til disse retningslinjene.
I 1989 la Hermansen-utvalget fram sin innstilling: En bedre organisert stat. I denne utredningen skisseres et nytt budsjett- og styringssystem i staten. Rammestyringen, der de statlige virksomheter selv definerer sine behov og foretar prioriteringer innenfor gitte rammer, så dagens lys. Den gamle ordningen med vederlagsfri bruk av statens lokaler harmoniserte dårlig med de nye budsjetteringsprinsippene. Det ble på denne bakgrunn nedsatt en interdepartemental arbeidsgruppe som avga sin innstilling NOU 1991:5 Modernisering av den statlige eiendomsforvaltning. Denne innstillingen ble fulgt opp i St prp nr 63 i 1991.
Forslaget gikk ut på at alle statlige virksomheter i sivil sektor skulle belastes husleie i sitt driftsbudsjett - også for bruk av statens egne lokaler. Statens bygge- og eiendomsdirektorat skulle organiseres som en nettobudsjettert forvaltningsbedrift, med krav til driftsresultat, der investeringer ble aktivert med beregning av renter og avskrivninger for investeringer foretatt etter 1.1.1993, samt at det ble opprettet et reguleringsfond for forvaltningsbedriften. Forvaltningsbedriften Statsbygg ble opprettet 1.1.1993. Innføringen av selve husleieordningen i statens bygninger skjedde derimot trinnvis.
Innføringen av husleieordningen i statens lokaler innebærer at leie av lokaler under Statsbyggs forvaltning skjer på vanlige markedsvilkår. Dette vil si at fagdepartementene ved kontraktsutløp vil kunne forhandle på fritt grunnlag både om leietidens lengde, pris og arealets størrelse. Samtidig fikk fagdepartementet samme frihet med hensyn til avtaler med private utleiere. Departementene, eventuelt - etter fullmakt- brukeretatene selv, kan etter dette fritt leie lokaler av hvilken som helst huseier de selv måtte ønske, forutsatt at de har budsjettmessig dekning for husleien. Statsbygg er etter gjeldende ordning fortsatt statens byggherre for de fleste virksomheter i sivil sektor, med unntak av statens forretningsvirksomhet.
Noen milepæler i Statsbyggs historie
Ledere siden 1816