Fredfullt sted med brutale minner

I 1942 flyttet Vidkun Quisling inn i Villa Grande, etter å ha brukt mer enn 100 millioner kroner etter dagens pengeverdi på å sette den i stand. Til eiendommen hørte en flott hage som nå er hentet fram fra glemselen.

På Quislings tid hadde hagen blomster, prydbusker, velstelte plener, store marmorurner, springvann og andedam med hvite ender. Mye av dette forsvant i løpet av årene etter krigen, men elementer fra det opprinnelige hageanlegget fantes gjemt under gress og buskas. Etter at Statsbygg, i samarbeid med Riksantikvaren, har satt anlegget i stand igjen, er hagen reetablert og oppgradert, og blitt en viktig del av Villa Grande.

Et kompromiss
– Restaureringen av hagen måtte bli et kompromiss, sier Willy Thomassen hos landskapsarkitektene Sundt & Thomassen AS. Det var de som prosjekterte hagen for Statsbygg. – Styret for Holocaustsenteret var veldig klare på dette punktet: Det skulle ikke være spor etter Quisling der. I så fall ville ikke Holocaustsenteret flytte inn. Derfor ble enkelte «norrøne» elementer fjernet, men hagens form og størrelse er beholdt. Det er imidlertid mindre plen og grønt og mer fast dekke enn det var i den opprinnelige hagen, sier Thomassen.

Særpreget kulturminne
– Fredningen av Villa Grande, inkludert hagen, er like mye begrunnet i de historiske som i de arkitektoniske verdiene, sier Hanna Geiran hos Riksantikvaren. – Vi mente det var viktig å ta vare på både bygningen, med deler av interiøret, og hageanlegget som et minne om et mørkt kapittel i norsk historie som vi ikke har lov til å gjemme bort. Deler av interiørene i Villa Grande er tatt vare på fordi de har tydelige referanser til «de reaksjonære, tradisjonelle strømningene i Tyskland som også hadde innflytelse i Norge» (Riksantikvarens fredningsvedtak). Geiran synes imidlertid ikke det er lett å få øye på ideologiske elementer i hageanlegget. – Hageanlegget preges av at det er veldig «stringent» og klassisistisk. Det passer kanskje bedre til Quisling og hans ideologi enn en frodig, romantisk hage, sier hun.

87 år gamle Sten Sture har vonde minner fra krigen, men synes det er flott at Villa Grande er blitt Holocaust-senter.

Et øyenvitne
Det stringente finner en blant annet i den brede skiftertrappen som går ned fra verandaen utenfor hagestuen og ned til en gressplen med et geometrisk hellemønster. På en benk i enden av denne gressplenen sitter 87 år gamle Sten Sture. Han bor rett i nærheten og besøker Villa Grande titt og ofte. Han har sine spesielle grunner for å søke seg til dette som var Vidkun Quislings bolig under krigen. – Quisling satt vel mest der oppe og drakk cognac og fulgte båtene som gikk ut fjorden, sier han og peker opp mot tårnværelset. En av båtene som gikk ut fjorden i 1943 fraktet Sten Sture til den såkalte Nacht und Nebel-leiren Natzweiler, der han ble sittende som fange sammen med Trygve Bratteli og omlag 500 andre nordmenn. Her var han daglig vitne til grusomheter, blant annet eksperimenter med gassing av fanger. – Jeg synes det er bra at Villa Grande nå er åpent for publikum og at det er blitt Holocaustsenter her, sier han. – Det er viktig at de som vokser opp får en forståelse av hvordan det var på den tiden, hvilke grusomheter som ble begått.

Lysthus
Nedenfor gressplenen leder en sti kranset av roser, asal og kaprifol ned til lysthuset som ligger på en pynt helt i sør. Her er det en hellelagt plass beplantet med syriner langs kanten. Lysthuset er i pusset tegl, har pyramideformet tegltak og buede smårutede vinduer. Det skal illudere 1700-tallets arkitektur, og skiller seg nokså mye fra hovedbygningen. Ved østfløyen er også et grunt basseng satt i stand. Her kan en tydelig se at både form og plassering er omhyggelig valgt for å speile bygningen på en riktig måte.

Fornøyd Riksantikvar
Selv om mye er tilbakeført til det gamle, er det også flere nye elementer i hageanlegget på Villa Grande. Både på framsiden og baksiden av bygget er det satt opp benker med et tydelig moderne preg. Foran hovedinngangen er det opparbeidet en stor åpen plass for seremonier, konserter og arrangement. Hanna Geiran synes det er oppnådd en fin balanse mellom vernehensyn og behovet for moderne fasiliteter. – Vi er svært fornøyd med det samarbeidet vi har hatt med Statsbygg, og resultatet av restaureringen er blitt meget bra, sier hun. – Villa Grande framstår på en måte som forteller om fortiden, samtidig som bruken av bygget også så tydelig holder oss fast i nåtiden