|
Smuldrende
kulturarv
Nasjonalbibliotekar
Bendik Rugaas er glad for de smulene han har fått, men ønsker
seg en stor kake. Private kilder kan bli redningen.
Tekst: Øystein
Frøiland Foto: Linda Cartridge
En gang var
han ansvarlig for "det norske hus". I sin tid som statsråd
og planleggingsminister måtte han trekke opp linjene for landets
framtid. Nå har han mer enn nok med framtida til sin egen
institusjon, Nasjonalbiblioteket, som har røtter tilbake
til 1811.
Mishandling
og drap
"Boforholdene" for store deler av nasjonalbiblioteksamlingen
er i dag så dårlige at dette i strafferettsterminologi
antakelig ville kvalifiserer til betegnelsen "mishandling",
i noen tilfeller også til "uaktsomt drap", skrev
Rugaas i boken "Universitetsbiblioteket i ord og bilder"
i 1986.
Hva mener
du i dag, Rugaas?
Det
forekommer nok både mishandling og enkelte tilfeller av uaktsomt
drap fremdeles. Forskjellige grader av vold er det ikke vanskelig
å få øye på. Legemsbeskadigelse skjer hyppig.
Det er ille nok at forholdene går ut over samlingene, men
vi frykter at de etter hvert også vil merkes av ansatte og
bibliotekets brukere.
På
hvilken måte?
Vi lever
allerede på en rekke dispensasjoner fra Arbeidstilsyn og Branntilsyn.
Inneklima, fysisk og psykisk slitasje er bare noen av stikkordene.
Hva er
hovedproblemet?
Mangelen
på penger. Jeg er naturligvis glad for at det nå faktisk
er bevilget penger slik at Statsbygg kan komme i gang med annet
enn å løse akutte problemer, men jeg frykter at midlene
som er bevilget ikke vil strekke til for å løse de
oppgavene vi står overfor.
Ut til folket
Det er planlagt nybygg under jorden. Vil det løse
bibliotekets plassproblemer?
Det vil hjelpe, men selv 4500 kvadratmeter løser ikke alle
våre problemer. Nasjonalbiblioteket er ikke bare et bokmagasin,
det er også et levende bibliotek. Vi har en rekke spesialsamlinger
som krever annen behandling enn vanlige bøker. Samtidig har
vi en forpliktelse til å legge forholdene til rette for bruk
av de samlingene vi har. Slik det ligger an nå får vi
råd til å ta vare på det vi har, men vi skulle
gjerne hatt midler til å gjøre samlingene mer tilgjengelige.
Ser du
noen løsning på problemene?
Vi er en statsinstitusjon, på godt og vondt. Staten har et
ansvar, som ikke alltid blir fulgt opp med bevilgninger. Kanskje
kan vi finne spennende samarbeidspartnere i privat sektoren. Det
kan godt tenkes vi har noe de trenger, noe vi kan selge eller bytte
bort uten samtidig å selge sjela vår. Det er lov å
tenke i nye og andre baner, bare vi vet hva vi gjør.
Hvilke
private kilder ser du for deg?
Ingen konkrete, men gjennom samlokalisering med andre mindre vil
vi ha et stort nettverk å spille på. Noen gode venner
må vi da ha!
Hvor stor
andel av finansieringen tror du kan komme fra private kilder?
Umulig
å si, men mye av det vi gjør kan inndeles i konkrete
mindre prosjekter, og det er til slike vi nok vil søke partnere,
ikke til den daglige drift.
Skjulte skatter
Dersom alle pengesekker plutselig åpner seg, hva vil du
gjøre?
Tenke stort og sørge for at det bygningsmessige blir tilfredsstillende.
Jeg tror ikke publikum aner hva vi egentlig har i våre magasiner:
håndskriftsamlinger, billedsamlinger, musikksamlingen, den
teaterhistoriske samlingen.
Det finnes en rekke samlinger og institutter som det kan våre
ønskelig og aktuelt å samlokalisere med oss. Vi oppbevarer
for etterslekten, men det betyr ikke at vi skal skjule skattene
for dem som lever i dag. 
Til toppen
|
