|
90-tallet var preget av en del store, viktige restaurerings- og gjenreisingsprosjekter.
Det begynte med at det nedbrente Drammen teater ble besluttet gjenoppbygget.
Høyesterett var neste, store prosjekt. Siden kom utvendig restaurering
av Victoria Terrasse. Og ikke minst Slottet, sier Harry Bjerkeng,
leder for Håndtverksbedriftenes Landsforening og ivrig forkjemper
for bevaring av både bygninger og kompetanse.
Prosjektene
har gitt oss verdifull kompetanse. Norge har en unik arv, særlig
når det gjelder gamle trekonstruksjoner. Den må vi klare
å ta vare på!
Ikke dyrere
Bjerkeng har selv ikke vært håndverker, men vet at tidspress
og krav om effektive løsninger ofte har tvunget fagfolk til
å rive ned gamle konstruksjoner og bygge nytt heller enn å
restaurere. Samarbeidet mellom arkitekter, eiere og håndverkere
har ikke alltid vært optimalt.
Problemet
har vært kompetansemangel hos alle parter. Eiere har ikke
sett at restaurering faktisk kan være vel så lønnsomt
som å bygge nytt. Håndverkerne har ikke hatt nødvendig
kunnskap om gamle byggeteknikker. Hvis en tømrer aldri har
spunset inn en lask i en takkonstruksjon før (det vil si
å felle inn et lite stykke treverk i et større stykke),
vil det jo være enklere å rive ned det hele og bygge
opp fra bunn av. Men resultatet blir antakelig verken bedre eller
billigere, sier Bjerkeng.
Etterutdanning
Nettopp kompetanseheving er en av Bjerkengs hjertesaker. Myndighetene
har også vært involvert i disse problemstillingene,
og har forsøkt etablere nye yrkeskurs. For tiden er en stortingsmelding
om dette under utarbeidelse. Bjerkeng tror ikke nye kurs for ungdommer
er rette veien å gå.
15-åringer
er oftest for unge til å ha noe bevisst forhold til yrkesvalg.
Det er viktig at vi har håndverkere som brenner for de gamle
fagene, derfor har jeg større tro på etterutdanning
og kurs for de som allerede er i bransjen. Interesseorganisasjoner
som "Norsk kulturarv", "Fortidsminneforeningen"
og opplæringssenteret hos "Kulturvernakademiet"
gjør en stor jobb med å arrangere slike kurs.
Bjerkeng understreker
at det er mange entusiastiske håndverkere rundt omkring. Men
for å overleve må disse også ha jevn tilgang på
jobber. Nettopp her mener Bjerkeng at eiendomsbesittere og -forvaltere
som Statsbygg kommer inn.
Gamle teknikker
Det koster staten millioner å ikke prioritere løpende
skjøtsel av historiske bygninger og nasjonaleiendommer. Eiendommer
på ulike hender og dårlig vedlikehold er en av grunnene
til at Statsbygg får stadig flere oppdrag med å restaurere
og forvalte slike bygninger. Marianne Vedeler Gulliksen er prosjektleder
i Statsbygg for opppussingen av Statens kunstakademi. Hun er selv
sivilarkitekt med bygningsvernspesialisering fra arkitekthøgskolen,
og har gått på flere kurs i regi av riks- og byantikvaren.
Hun forteller at man for tiden arbeider med et nordisk samarbeidsprosjekt
både for å dele erfaringer, men også for å
kunne gi håndverkerene et større jobbtilfang.
Ved oppussingen
av Slottet måtte vi delvis hente kompetanse fra Italia fordi
vi ikke hadde dette her hjemme. Med det nordiske samarbeidet håper
vi å være selvberget i fremtiden, sier Marianne Vedeler
Gulliksen.
Under oppussingen
av Statens Kunstakademi har man vært nøye med å
bruke riktige teknikker. Hvis ikke er det fare for at gamle skader
bare blir verre. Det er erfaringen etter oppussingen av jugend-gårdene
i Ålesund. De siste 15 årene har det vært brukt
moderne maling- og murpusstyper, noe som har medført at murfasadene
ikke får "puste". Svein Simensen er ingeniør,
og blir mye brukt av Statsbygg som konsulent nettopp for å
unngå den type skader på gamle bygninger.
På Kunstakademiet
bruker vi gammeldags kalkmørtel. Den må vedlikeholdes
litt oftere enn moderne sementbasert mørtel, men vi vet at
den har kvaliteter som gjør at fasaden ikke tar skade. Dessuten
går det ikke å blande forskjellige kvaliteter, det fører
til sprekkdannelser med en gang, sier Simensen.
Gammeldags
maling best
For øyeblikket venter man på at fasaden skal tørke
skikkelig før man går i gang med maling. Og når
det gjelder maling er det like viktig å bruke typer som slipper
gjennom tilstrekkelig fuktighet.
Hvis fuktigheten
blir stående i veggen oppstår det sprekker når
det fryser og utvider seg om vinteren. Gammeldags linoljemaling
og limfarger er mye bedre til slike fasader enn moderne maling,
sier Simensen.
Hos Riksantikvaren
er man svært opptatt av at denne kunnskapen kommer til heder
og verdighet. Selvfølgelig for å bevare verdifulle
bygninger, men også fordi det lønner seg i det lange
løp.
Det er billigere
å pusse litt oftere på en kalkmørtel-fasade enn
å risikere å måtte totalrenovere hele huset om
noen år, sier Synnøve Haugen hos Riksantikvaren.
Statsbygg
sitter på et stort ansvar. De forvalter bygninger som ikke
bare representerer staten som institusjon, men som også er
sentrale nasjonale klenodier og dermed en del av vår felles
kulturarv, understreker Haugen.
På kontoret
har hun tre tykke hefter som Forsvaret har utgitt i forbindelse
med sitt vernearbeid. Hun benytter anledningen til å skryte
litt av Forsvaret.
Forsvaret
lager omfattende vedlikeholds- og verneplaner, og er bevisste metoder
og materialbruk. De er flinke til å ta vare på historisk
interessante bygninger og festningsverk, sier Haugen.
Økt
interesse
Hun opplever også at Statsbygg viser økende interesse
for å restaurere eiendomsmassen sin på riktig måte,
og tar riksantikvaren med på råd i en tidlig fase. Nettopp
det å få være med i diskusjonen helt fra prosjekteringen
er avgjørende for et godt resultat, både faglig og
økonomisk. Et interessant eksempel i den sammenhengen er
restaureringen av Bygdøy Kongsgård. Bygningen er meget
interessant i historisk sammenheng. Den sto ferdig allerede i 1733
og har vært sete for danske stattholdere, den var kong Haakons
første bolig og sommerresidens for kong Olav. Restaureringsprosjektet
ble innledet med omfattende forundersøkelser av teknikere
og historikere.
Prosjektet
har til nå vært et forbilde på hvordan vi ønsker
å bli brukt. Grunnforutsetningen for hele prosjektet er at
bygningen skal bevares som kulturminne og at bruken senere skal
tilpasses dette utgangspunktet. Vi ser ofte at vi blir trukket inn
som konsulenter etter at mye arbeide allerede er gjort, da blir
resultatet ofte dårlig. Under befaringene sammen med blant
annet Statsbygg kunne vi bygge opp under hverandres kompetanse og
alle parter lærte noe. Til høsten begynner restaureringsarbeidene
for fullt. Da vil vi få bruk for all tilgjengelig ekspertise,
sier Haugen.
Holdbart treverk
Kongsgården er et enestående eksempel på norsk
trekonstruksjon, og stammer fra samme epoke som bryggen i Bergen.
Der er man også igang med forundersøkelser for restaurering.
Overraskende nok har man funnet at trefundamentene er i svært
god stand, selv etter nesten 300 år.
Det salte
miljøet har impregnert treverket bedre enn noen annen måte.
Dette er interessant fordi dagens metode med trykkimpregnering snart
vil bli forbudt av miljøvernhensyn. Denne typen kunnskap
er svært viktig hvis vi skal kunne ta vare på kulturarven
vår, sier Haugen.
For i Norge
har bevaring og restaurering tradisjonelt vært nedprioritert
til fordel for nybygging. I hele etterkrigstiden, fram til langt
ut på 80-tallet ble det gjort mange bygningshistoriske synder
og verdifulle miljøer er tapt for alltid.
Se hva slags
innstilling for eksempel italienerne har til disse spørsmålene.
Jeg mener bygninger må få lov til å vise at de
er gamle. Selvsagt skal de være i god stand, men det trenger
ikke være fullstendig nytt heller, sier Haugen.
Restaurering
må belønnes
Harry Bjerkeng i Håndverksbedriftenes Landsforening understreker
at restaureringsprosjekter må være lønnsomme
for alle involverte parter, og foreslår at myndighetene innfører
skatteinsentiver som favoriserer restaurering framfor nybygg. Han
berømmer også Husbanken for å være flinke
til å finne finansieringsløsninger for restaureringsprosjekter.
Jeg er ingen
nostalgiker, men vi har såpass få bygg igjen av historisk
verdi her i landet at vi må bevare det som fortsatt finnes
på best mulig måte. Det går ikke uten at alle
parter trekker i samme retning, sier Bjerkeng, og fortsetter:
Vi har kommet
sent i gang, nå må vi ikke miste tempo. Og det er bra,
for kulturminnevern dreier seg om å bevare de synlige tegnene
på at vi har en felles fortid i det offentlige rommet.
Til toppen
|