Åpent Rom - Statsbygg



	Leder Notiser Hovedsak Profil Tett på Artikler Portrett Gjest

I stavkjerka er det vel lov å banne

De neste fire år skal folks slitasje på dørstokken i Lom stavkirke måles. Kulturpolitiker og Senterpartiets nestleder Åslaug Haga har vært med på å slite den ned. Nå vil hun bygge kulturen opp igjen.

Tekst: Bente Myhre Haast
Foto: Linda Cartridge

– Det skal være lov å gå inn i ei stavkjerke og ikke bare vandre rundt den, sier Åslaug Haga.

Kulturminnene må brukes, sier hun med ettertrykk. De må ikke bli stående som nakne minnesmerker over en svunnen tid, men bli en levende del av lokalsamfunnet. For eksempel Oscarsborg og flere andre av Forsvarets gamle bygninger kan best bevares gjennom ny bruk på gamle tufter. Hvis vi får til at kulturminner blir møtepunkter for mennesker, steder for opplevelse og mange slags aktiviteter, da blir det lettere å avse penger til å ta vare på dem.

I dag forvalter kommunene først og fremst armod, så da er det vel takknemlig å vifte med kulturmilliarden din, Åslaug Haga? – Staten må føle et ansvar. Og med så mange statlige aktører som vi har i dag, burde Kulturdepartementet gå foran og være vaktbikkje og pådriver. Grana må henge sammen i toppen, ler bondedatteren Åslaug Haga. Det store smilet er aldri langt unna. – Men det er i regioner og lokalsamfunn kulturarbeidet må drives, understreker Haga og vifter ivrig med en gaffel full av reker. Ingen har falt av – ennå.

På hvilken måte har du tenkt å få kommunene med på laget? – Jeg hadde vel aldri trodd jeg skulle være med på å pålegge kommunene mer enn de allerede sliter med. Men det er nettopp det vi ønsker gjennom Kulturloven, som Senterpartiet har programfestet. Pålegg er dessverre den eneste måten å legitimere kommunenes innsats på! At senterpartisten Haga snakker varmt og lenge om kommunenes ansvar, bør ikke overraske noen. Men denne gangen er det altså penger å hente, i alle fall hvis brikkene faller Senterpartiets vei til høsten, skal vi tro Haga. – Det de trenger er penger og kompetanse. Kommunene må ha en sentral instans å støtte seg til for å få råd og opplæring i hvordan kulturarbeid kan settes i gang og drives i praksis. Men det som likevel er viktigst av alt, er eierforhold til arbeidet og lokalt engasjement. Hvis bare hennes eget hadde vært smittsomt …

– Offentlige rom, nesten roper hun ut som om hun står på Speaker’s Corner, – det er utrolig viktig at vi tenker på utvikling av gode offentlige rom! Vi må skape naturlige møteplasser gjennom bevisst stedsutvikling og arkitektur. Her har vi mye å lære av folk på kontinentet. Vi fascineres av europeisk arkitektur og levende torg og streder, men når vi kommer hjem igjen, glemmer vi å løfte blikket der vi stresser av gårde og konsentrerer oss om hvilken vei skotuppene peker. Nemlig hjem. Inn. Inn i de koselige hulene våre, som vi legger så mye arbeid i å pleie. – Vi må krype ut av husene, og ta med noe av trivselen ut, maner Haga. Finne gode steder å dyrke samtalen, leken og rekreasjonen. Ikke minst gode steder for latskapen, er noe som ligger Åslaug Haga varmt om hjertet.

– Også de store rommene må vi ha, torgene, som Tullinløkka, hvor vi kan samle kulturen, gi den plass og gjøre den mer tilgjengelig for folk flest, sier hun på innoverpust, for liksom å bygge opp til la grande finale. Og så kommer det: Vi må sette oss skikkelig hårete mål! Det må visjoner til for å få gjort noe, uten å måtte løse alle praktiske problemer i samme åndedrag. Omlegging av veier og trikketraseer får komme i neste ledd i tankerekka, ler Åslaug Haga og er fire byks videre allerede før neste blad på blokka er snudd. Ikke en reke er å skue; den dama er effektiv!

Hva er så det "hårete" målet for Tullinløkka á la Haga? – Jo, det skal bli et levende kunstgalleri for alle! Nasjonalgalleriet får et naturlig tilholdssted her; deres kår i dag er virkelig uverdige, så her må det finnes en løsning snart. Museet for samtidskunst hører også hjemme på Tullinløkka, og jeg utelukker heller ikke at Arkitekturmuseet havner i finalen, selv om det var en klok beslutning å innlosjere dem i gamle Norges Bank. De får se hvordan de trives på Bankplassen 3, men om jeg får bestemme, er ikke det løpet kjørt, forsikrer hun, som om hun allerede er på vei inn i Slottets rehabiliterte Statsrådssal.

Sverre Fehns forslag til nybygg hånd i hanske med Grosch-bygningen på Bankplassen glemmer vi i farten, men Åslaug Haga bedyrer at hun er opptatt av at arkitektur og design kommer høyere på dagsorden. – På samme måte som med stedsutvikling, er byggeskikk et viktig element i den handlingsplanen vi ikke rakk å legge fram før Regjeringen Stoltenberg tok over i mars i fjor, sier Bondeviks andre kulturminister. På dette området må det tvinges fram et utstrakt samarbeid mellom flere departementer, for eksempel Miljøverndepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet og Nærings- og handelsdepartementet. Men Kulturdepartementet må ha regien, understreker hun.

Staten, og ikke minst Statsbygg, har en viktig rolle med å stimulere til fremragende arkitektur gjennom oppdrag og konkurranser. Også internasjonalt. Dette gode arbeidet må følges opp, formaner Haga, og nevner Ivar Aasen-tunet i Ørsta som et vellykket eksempel. Vernebygget over Domkirkeruinen i Hamar er et annet. – Gjett om jeg var skeptisk til glassoverbygget før det ble påbegynt, men her har man med nytenkning og kreativitet skapt et flott bevaringsbygg og en merverdi for hele området. – Jeg blir gjerne med på kompromisser når de løses så elegant, ler hun raust. Staten er, og skal fortsatt være, et godt forbilde for kommunene. Nasjonen trenger et sterkt, kompetent og bevisst Statsbygg til å gå i bresjen for stedsutvikling, byggeskikk, bevaring og vedlikehold. Men kommunene må få tilgang på støtte og kompetanse, slik at de kan utøve sitt ansvar for å skape funksjonelle og trivelige lokalsamfunn. Det er mitt viktigste anliggende, avslutter Åslaug Haga.

Men først må hun over dørstokken til Stortinget. Ikke bare vandre rundt.

"Vi må skape naturlige møteplasser gjennom bevisst stedsutvikling og arkitektur. Her har vi mye å lære av folk på kontinentet. Vi fascineres av europeisk arkitektur og levende torg og streder, men når vi kommer hjem igjen, glemmer vi å løfte blikket der vi stresser av gårde og konsentrerer oss om hvilken vei skotuppene peker. "

Til toppen