Gjesteskribent: NORMANS MONUMENTALE AMBISJONER

De fleste vil mene at monumentalitet har å gjøre med størrelse og beliggenhet, med formale trekk som symmetri og aksialitet og kvaliteten på materialer og detaljer. Men ikke alle bygninger som har disse fysiske kjennetegnene er monumentalbygg; det monumentale er forbeholdt bygninger med en representativ karakter, bygninger som har en betydning som løfter dem ut over det umiddelbare synsinntrykkets øyeblikk.

Monumentalbyggene utgjør bare en liten del av arkitekturhistorien, kanskje ikke engang den viktigste. Men de representative offentlige bygningene er likevel viktige. De forteller om de løftene som gjennom historien er tatt av fellesskapet, og slik blir de milesteiner som dokumenterer de ulike samfunns og epokers kulturelle evne og formuenhet.
Nidarosdomen, Håkonshallen, Slottet og rådhusene i Haugesund og Oslo er fremragende eksempler, og vi nærer forventninger til den nye operaen i Bjørvika.

Min forgjenger i denne spalten, administrasjonsminister Victor Norman, har varslet at Statsbygg skal omorganiseres. Svært lite er lekket ut om hva han planlegger, men hvis Normans politiske potens matcher hans vilje til ideologisk nytenking, kan vi vente betydelige endringer. Det gir grunn til å minne om at Statsbygg ikke er en hvilket som helst oppdragsgiver. Etatens portefølje er de såkalte formålsbygg, og denne noe kryptiske betegnelsen skjuler også de potensielle monumentalbyggene.

Statsbygg har dermed et ansvar for at det reises statlige bygninger som forteller kommende slekter at også vår epoke evnet å se lenger enn den rene nødtørft. Når den nytenkende ministeren nå vil omorganisere, må han derfor også ta i betraktning den delen av Statsbyggs bestilling som ikke ligger innkapslet i de EØS-pålagte kontraheringsrutiner og offentlige anskaffelsesreglementer; statens forpliktelse til å skaffe landet den mest fremragende arkitektur som arkitekter kan prestere, gjerne også nye monumentalbygg, når det er nødvendig.

Vi hadde en gang en arkitekturpolitikk: den var ikke komplett eller konsistent på alle punkter. Men den formulerte en statlig ambisjon om å aksle et ansvar for norsk arkitektur, og alle statlige byggherrer fikk veilederen for estetikk i statlige bygg og anlegg å navigere etter. Etter det har lite skjedd. Vi fikk ingen arkitekturmelding, ingen handlingsplan for arkitektur og design, og så langt heller ikke den kulturmeldingen som skulle vektlegge arkitekturpolitikken. Den engasjerte og koordinerte satsingen for å virkeliggjøre ambisjonene forvitret under trykket fra forvaltningens pliktoppfyllende snusfornuft. Norman går neppe svanger med en politikk for hele arkitekturfeltet. Men derfor er det desto viktigere at omorganiseringen av Statsbygg ikke reduseres til et byråkratisk grep for å forenkle og effektivisere. Arbeidet må styres av ambisjoner som, om de ikke er monumentale, har som mål å gjøre Statsbygg i stand til å virkeliggjøre de kvalitetskrav vi stiller til Staten som oppdragsgiver og byggherre.

Ketil Kiran, president
Norske Arkitekters Landsforbund