Nasjonalgalleriet: FRANSK SMYKKE FUNKLER IGJEN

Bak gipsplater og kontorpulter på Nasjonalgalleriet har vakre dekorasjoner stått bortgjemt i nesten 50 år. Nå står «den franske sal» i fordums prakt som et smykke i galleriets nordfløy. Men så har Manfred Siller erfaring fra Palazzo Borghese og Villa Medici!

– De håndskårne radiatorskjermene av forgylt eik dekorert med den franske liljen, ser helt ut som nye. Slike finner man ikke mange steder! Det er Nasjonalgalleriets førstekonservator Messel som med stolthet viser fram den franske sal.

120 nyrestaurerte kvadratmetre ser nå akkurat slik ut som arkitekt Arnstein Arneberg utformet dem i forbindelse med ferdigstillingen av nordfløyen i 1924. En overflødighetseksplosjon av grønt, rosa, gull og svart, innrammet av pilastre og tredimensjonale figurer, preger nå det som tidligere var kjedelige kontorlokaler. Det nitide restaureringsarbeidet har blitt så vellykket at kulturminister Valgerd Svarstad Haugland la den årlige middagen for Stortingets kulturkomité i lokalene.

– Rommet er virkelig helt spesielt. Når jeg skulle invitere Kulturkomiteen på middag var det fint å invitere dem til et sted der de også er omgitt av kultur. Jeg har tidligere sett den nyrestaurerte franske salen og ønsket at komiteen skulle bli kjent med den. Det er viktig å ta vare på de «perlene» vi har og flott at utsmykningene er hentet fram til glede for alle besøkende, sier kulturminister Haugland.

Innelukket gave
Da man endelig så seg råd til å ferdigstille Nasjonalgalleriet i 1924, blant annet i samarbeid med det private næringsliv, kom også den franske konsulen i Norge på banen. I og med ferdigstillingen ble det nemlig plass til en gave fra den franske stat bestående av en omfattende skulptursamling. Arkitekt Arnstein Arneberg, som tidligere hadde gjort mye arbeide for Nasjonalgalleriet, tilbød seg å tegne en Versailles-inspirert sal spesielt for skulptursamlingen og en spesialbevilgning fra Stortinget ga rom for et utsøkt interiør med stukkmarmor og eikeparkett. Giovanni Paolis, sønn av mannen som i sin tid stod for mye av gipsarbeidene på byggetrinn én i 1882, stod for de sirlige marmoreringsarbeidene.

– I en samtid som befattet seg med eksperimentelle stilarter, som kubismen innen malerkunsten, var salen ganske spesiell. Det morsomme er at den ble tegnet med utgangspunkt i gips-skulpturene den skulle huse. I veggdekorasjonene er for eksempel enkelte av skulpturene montert inn, forteller førstekonservator Nils Messel ved Nasjonalgalleriet.

– Strengt tatt var selve skulpturene gips-kopier av fransk 16- og 1700-tallskunst, men daværende direktør Jens Thiis hadde lenge ønsket seg en slik samling, sier Messel. På 50- og 60-tallet kom galleriet i plassmangel og så seg nødt til å bruke salen til andre formål enn utstilling av franske gipsskulpturer. Veggdekorasjonene ble nennsomt kledd inn og salens historie mer eller mindre glemt. I fjor høst fikk man økonomisk mulighet til å realiserer planene om en lenge ønsket kafé og dekorasjonene kunne igjen komme fram i lyset.

Restaureringen
Når dekorasjonene i sin tid ble tildekket, oppsto det skader på overflatene og senere har vannintrengning forårsaket skjolder. En elektriker med dårlig tid hadde ødelagt noe av listverket. Likevel var en restaurering overkommelig, forutsatt at man fant fram til rett ekspertise. Stukkmarmorering er et avansert håndverk, ikke minst er det å finne fram til de rette fargene tidkrevende. Statsbygg kontaktet tyskeren Manfred Siller, som hadde vært med på restaureringen av Slottet i Oslo og som hadde erfaring med liknende arbeider på flere europeiske monumentalbygg som Palazzo Borghese og Villa Medici i Roma, Nasjonalgalleriet i Berlin og Slottskirken i København.

– Vi er svært fornøyd med arbeidet til Siller, sier Marianne Gulliksen, ansvarlig for restaureringen hos Statsbygg.

– Han hadde for eksempel sin egen oppskrift på et middel som fjernet skjoldene i overflaten. Arbeidet holder generelt svært høy kvalitet. Det er gledelig at Statsbygg har kunnet innhente solid håndverkskompetanse til restaureringsarbeidene i Nasjonalgalleriet, og dermed er med på å videreføre den håndverksmessige kulturarven.

Glasskafé og miljø
I skrivende stund er er restaureringen sluttført og arbeidet med innredning og tilpasning av salen i full gang. Nasjonalgalleriet har ambisjoner om å skape en moderne kafé og er i dialog med Pascal konditori som antakelig vil stå for driften. Statsbygg leverer ventilasjon og nødvendig grunnlag for kjøkkendrift, og har engasjert arkitektkontoret Kristin Jarmund til å stå for øvrig innredning. Aud-Randi Astad er saksbehandler hos Kristin Jarmund:

– Vi tenker oss en større glassdisk som skal fungere som et utstillingsmonter for kaker og sjokolade. Pascal er svært bevisst på hvordan produktene skal framstå og utfordringen er
å kombinere riktig belysning og tilfredsstillende kjøling med et gjennomført design. Glassdisken skal bli et «rom i rommet» og øvrig innredning skal tilpasses denne. Vi har gjort flere liknende interiørjobber, blant annet interiøret til restauranten «Bar og Restaurant», og dette er en svært morsom jobb, forteller Astad.

Kulturminister Valgerd Svarstad Haugland vektlegger at kafeen vil kunne øke kvaliteten på Nasjonalgalleriets tilbud.

– Et utvidet serveringstilbud i Nasjonalgalleriet vil bidra til økt publikumstilstrømning, vi vet alle hvor hyggelig det er å sette seg ned med en kopp kaffe når vi har gått rundt i et museum. For det viktigste er at hvert enkelt besøk blir et kvalitetsbesøk, slutter kulturministeren.

Tekst: Marius Revold | Foto : Linda Cartirdge og Statsbygg