Profilen: BYEN SOM FORSVANT

– Oslo er ingen by. Det er en regional fortetning fullstendig dominert av bilen, sier sosiolog Dag Østerberg. Hans sosiomaterielle fortolkning av Oslo tegner et heller dystert bilde av dagens samspill mellom menneske og arkitektur.

Vi møtes hos bakeren på Tøyen der de serverer traktekaffe og skillingsboller på ekte respatexbord. Sosialt, om ikke geografisk, er vi langt unna de trendy cafeene som har gjort caffe latte og ciabatta til hverdagskost for unge urbane nordmenn. – Det som skjer på Grünerløkka og i sentrum er en slags fiksjon, sier Dag Østerberg. – Unge mennesker etteraper en urban livsstil du finner i Greenwich Village, Paris eller Roma, men det er bare lek og mote. En urban ideologi. De fleste Oslo-borgere lever et helt annet liv, tynget av en materiellstruktur som tvinger dem til å kaste bort timer hver dag på å reise hit og dit i bil.

Debatt
Det er fire år siden Østerberg ga ut boka «Arkitektur og sosiologi i Oslo» og provoserte unge urbanister, noen arkitekter og kulturjournalister med sine tanker. Han mener reaksjonene vitner om en manglende tradisjon for kritisk kultur- og samfunnsdebatt i Norge. – Jeg mener tankene om samspillet mellom arkitekturen og det sosiale livet er like aktuell i dag, og burde interesse alle som er opptatt av arkitektur og byutvikling. Som mennesker er vi med på å forme våre materielle omgivelser gjennom planlegging og arkitektur. Men de materielle strukturer virker
igjen tilbake på oss og former våre liv, sier han.

Arkitektonisk geologi
Østerberg mener Oslos arkitekturhistorie kan deles i fire sedimenter som har avsatt sine arkitektoniske avtrykk på byen. Det første sedimentet er fra eneveldets tid, og ga oss Kvadraturen og områdene rundt festningen. Byen ble diktatorisk planlagt og bygget av Kongen, mot undersåttenes vilje. Borgerskapet lagde monumentalbygg som Nationalthatret, Stortinget og Universitet, og også et tydelig klassedelt bysamfunn. I det funksjonalistiske sedimentet – som begynte i mellomkrigstiden og strakte seg fram til 1960-tallet – blir arkitekturen bevisst brukt i realiseringen av velferdsstatens ideer. Husene skulle virke frigjørende på menneskene, de skulle være moderne, effektive, lyse og luftige. Byutviklingen var også preget av ideer om effektive kollektive transportmidler, kommunale bad, biblioteker, kinoer og andre offentlige tjenester.

Mazdaismen
Så skjedde det noe. Umerkelig gled vi på 1970-tallet over i den nykapitalistiske perioden, og det er ved denne overgangen Østerberg mener Oslo mistet sin form som by. Det finnes ingen idé om hva byen skal være. I stedet blir utviklingen overlatt til markedskreftene – og bilen. – Bilen er ikke er et gode, slik økonomene hevder, men en skjebne, sier Østerberg.
– Jeg kaller den perioden vi nå er inne i for mazdaismen: Det har sammenheng med vårt tvangsmessige forhold til bilen. En brukt Mazda er et vanlig valg blant mennesker som oppfatter bilen som et nødvendig onde. Privatbilen gjør folk mer mobile. Byen brer seg ut, blir til en regional fortetning som opphever skillet mellom by og land, som i neste omgang gjør bilen til en tvingende nødvendighet. – Dagens «Oslo-borgere» bor og arbeider over et bymessig område med en radius på 100 kilometer eller mer. Dette «mellomlandet» preges av en tilfeldig blanding av boligområder, bensinstasjoner, skoler og industribygg, og folks dagligliv er preget av at mye tid brukes på vei til og fra jobb, eller mellom barnehager, kjøpesentra og fritidsaktiviteter. Denne voldsomme mobilteten oppløser de sosiale fellesskapene og får oss til å føle oss – og se på hverandre – som isolerte konsumenter, prisgitt et stadig mer krevende bolig- og arbeidsmarked.

Ingen plan
Østerberg mener det helt fram til midten av 60-tallet fantes bevissthet, vilje og tanke bak utviklingen av byen. Men i det nyliberalistiske klima vi har i dag finnes det ingen slik plan. – I dag er det pengene som styrer utviklingen. Hoteller, kjøpesentra, bankpalasser og næringsbygg reiser seg i og rundt byen, uten noen overordnet plan. At staten legger vekt på estetikk når den bygger biblioteker, utdanningsinstitusjoner og kulturbygg er viktig som motvekt. Men den historiske erfaring er at det å utvikle en vakker, funksjonell by krever en sterk stat med klare ideer også for de materielle omgivelser, sier Østerberg.

Tekst: Morten Ryen| Foto: Linda Cartridge