Universitetet i Oslo: TIDLØS URBYGNING

Restaureringen av urbygningen på Universitetet i Oslo byr på solide utfordringer. Bygningen er fredet og skal så langt det er mulig bringes tilbake til opprinnelig stand. Samtidig skal lokalene tilfredsstille dagens krav til lys, luft og tekniske installasjoner. Og til uret.

Domus Academica – eller urbygningen som den gjerne kalles – er tegnet av arkitekt Christian Henrik Grosch. I forbindelse med 200-årsjubileet for arkitektens fødsel i 2001, ble urbygningen og resten av det gamle universitetet fredet.

Riksantikvaren har betegnet arbeidet med urbygningen som «den viktigste restaureringsprosessen som foregår i Norge i dag», og har lagt klare premisser for hva som kan og ikke kan gjøres i bygningen. Samtidig skal bygningen tilfredsstille moderne krav til funksjonalitet.

– Dette skal jo ikke være noe museum. Bygningen skal brukes av studenter og ansatte hver eneste dag. Derfor må vi sørge for godt lys, ventilasjon, strøm, telefon og datatilkobling til alle rom, sier prosjektleder Atle Sørby i Statsbygg. Han er ansvarlig for arbeidet med å restaurere urbygningen. Prosjektet skal etter planen være sluttført i 2003 og har en prislapp på 156 millioner.

Sammen med Arne Andresen fra OPAK, viser han rundt i bygget, som er sterkt preget av forfall etter flere tiår uten vedlikehold. Ingen som har besøkt urbygningen de siste årene har kunnet unngå å se at bygningen trenger oppussing, men med alt inventar og provisoriske lettvegger fjernet, blir det tydelig at her trengs mer enn overflatisk maling og pussing. – At bygningen er fredet stiller oss overfor spesielle utfordringer som gjør arbeidet både vanskeligere og mer kostbart enn det ellers ville vært, forklarer Andresen. – For eksempel skal alt elektrisk anlegg skal være skjult, men vi får ikke lov til å hugge oss inn i murveggene for å legge kabler der, noe vi normalt ville ha gjort. Vi bruker mye tid på å finne løsninger som tilfredsstiller både antikvariske krav og moderne bygningstekniske krav.

Tre eller stål?
Et par bjelker i et auditorium i andre etasje ble et stridens eple. Det opprinnelige gulvet bæres av ti meter lange trebjelker, men disse er råteskadet i den ene enden, og må forsterkes. Statsbyggs byggetekniske konsulenter mener det er best å gjøre dette med stållasker, men Riksantikvaren forlanger at det benyttes trelasker. – Det var en stund kulturminnelov på den ene side mot planog bygningslov på den andre, men nå er vi kommet til enighet. Riksantikvaren får sine trelasker, og vi forsterker murverket der bjelkene har sitt opplegg, sier Sørby.

Arkitektonisk arkeologi
Grunnen til Riksantikvarens strenge krav, er at restaureringen – så langt det er mulig – skal bringe bygningen tilbake til sin opprinnelige stand. Men hva som er opprinnelig og bevaringsverdig er ikke lett å avgjøre sånn uten videre. I mange rom har vegger og gulv mange lag maling som en må skrape seg gjennom. For å avgjøre hvilket lag som skal danne utgangspunkt for restaureringen, er NIKU – Norsk institutt for kulturminneforskning – koblet inn for å gjøre undersøkelser av malte flater, dekorasjoner og tapeter. I enkelte rom der det er gamle
tapeter, har de store skader. Om disse skal forsøkes reparert eller erstattes av nye «kopier» er også blant de ting Riksantikvaren må ta stilling til.

Færre og større rom
I årenes løp har mange av rommene i urbygningen blitt delt opp med mer eller mindre provisoriske vegger. Alle disse er nå revet, slik at det blir færre, men større rom. For å kunne utnytte disse på en effektiv måte, vil det bli satt inn nye vegger av glass som romdelere enkelte steder. I andre rom må brukerne finne seg i mer åpne kontorløsninger enn det de har vært vant til fra før. For å skape gode arbeidsplasser for studenter og faglig ansatte, gjøres det også omfattende – og kostbare – arbeider i kjelleren. En konsekvens er at den gamle «Frokostkjelleren»
– et yndet tilholdssted for studenter og lærere natt og dag – blir borte. I stedet blir kjellergulvet senket for å gi plass til lesesaler og pc-stuer. Ventilasjonskanalene føres fram i leira under kjellergulvene.

På flåter
Fundamenteringen av urbygningen er spesiell, og før restaureringen begynte knyttet det seg en viss spenning til tilstanden på flåtene. – Det gamle universitetet er bygget på leirgrunn. Den gangen kom det ikke på tale å pæle seg ned de 15-20 meterene til fjell. Løsningen ble å bygge store «flåter» av malmfuru som ble lagt i leiren. På disse ble selve grunnmuren murt
opp med enorme steinblokker, forklarer Andresen. – Vi var usikre på tilstanden til disse flåtene. Det er setningsskader i bygningen som går gjennom alle etasjer, og vi fryktet at det kunne ha noe å gjøre med fundamentet. Men det viser seg at flåtene er i god behold, og at setningene sannsynligvis oppstod i forbindelse med byggingen avT-banen. Det er ikke lenger bevegelse i sprekkene, noe som gjør at de relativt enkelt kan repareres.

Brannsikring
For å tilfredsstille moderne krav til brannsikkerhet, må urbygningen utstyres med sprinkleranlegg. Sprinkleranlegg er effektivt for å stoppe branntilløp, men rommene som blir «dusjet» får ofte omfattende vannskader. Ikke heldig i et bygg der mye er gjort for å ta vare på
gamle takmalerier, tapeter og annen dekor i interiøret. – Løsningen ble å legge inn «vanntåkesprinkling», forklarer Andresen. Ørsmå vanndråper blåses ut i rommet og slukker brannen, uten at det gir de vannskader som vanlige sprinkleranlegg ofte fører med seg.

Urbygningen og Ibsens ur
Mange tror at urbygningen har sitt navn fordi den er «ur-gammel» eller den eldste bygningen på universitetet. Det stemmer ikke. Bygningen har tatt navn etter det gamle astronomiske uret, trygt forvart bak vinduene på rektors møterom, som opplyste de forbipasserende om riktig tid. Historien skal ha det til at Henrik Ibsen hver dag stoppet her for å stille sitt eget lommeur før han vandret videre nedover til Grand café. Nå er kassa tom og uret skal også restaureres. – Men uret skal på plass igjen, forsikrer prosjektleder Atle Sørby. – Om noen kommer til å stille klokka etter det vet jeg ikke. Men det kan jo være verdt å stoppe opp og kaste et blikk på det – slik Ibsen gjorde. Når urbygningen er tilbake i tiden.

Tekst: Morten Ryen | Foto: Linda Cartridge