ARKEOLOGISK ANKERMANN I BJØRVIKA

Kan et admirality-anker fra 1840 sette folk og følelser i sving, så vil definitivt et norsk wasaskip skape bølger i Bjørvika. Arkeologens drøm er et skipsfunn – men helst ikke før år 2308!

Rent egoistisk hadde han gjerne gjort et skipsfunn allerede i dag, Thor Atle Bækken. Han er en av arkeologene Norsk Sjøfartsmuseum har ansatt for å følge med på operaprosjektet i mudrings- og utgravingsfasen. Hele dagen tilbringer de på operatomta og følger hvert eneste grabbetak med argusøyne. De må ha tilnærmet røntgensyn, for selv små potteskår klarer de å finne i de svarte, sølete massene som firmaet Johs. Syltern graver opp fra sjøbunnen og plasserer på lektere.

Et av kravene for å få lov til å starte utbyggingen av nytt operahus i Bjørvika, var at utgravingen av tomta måtte overvåkes av arkeologer. Selv om Statsbygg nok kunne ønsket seg en mindre våt og mindre forurenset byggeplass, er forholdene for mulige arkeologiske funn svært gode. Desto mindre oksygen det er i vannet og sjøbunnen, desto bedre er bevaringsmiljøet for gamle etterlatenskaper. Og akkurat ved utløpet av Akerselva er det betydelige lag med sagflis som er blitt skjøvet nedover elva fra de mange sagbrukene som helt tilbake fra 1500-tallet lå langs elvebredden oppover. På sin vei nedover elva har flis fra Bagaas Brug og Kongens Mølle passert både Cuba og Ny York, før den tok veien ut i fjorden og la seg som et tjukt teppe over det som måtte finnes i grunnen.

I følge Bækken vil det alltid vil være med blandede følelser man graver fram ting fra tidligere tider. Så langt er det ikke de store sensasjonene som har preget arkeologenes lunsjsamtaler i Skur 51. Thor Atle Bækken forteller at fra februar til mai er det mest spektakulære funnet de har registrert, to såkalte admirality-anker av tre datert ca. 1840. Det er også funnet et mindre anker med jernstokk i god stand. Dette kan dateres til slutten av 1800-tallet. Ellers er det funnet mye keramikk, tønnestaver og tønnebånd. Det hittil eldste daterte funnet er et såkalt bolverkskar. Det kan beskrives som store laftede tømmerstokker som ble benyttet til fundamentering i sin tid. Dateringen er usikker, men de antas å være fra 16-1700 tallet.

Selv om det er Norsk sjøfartsmuseum som står for arbeidet knyttet til den arkeologiske overvåkningen, dekkes kostnadene over Statsbyggs operabudsjett. Ansvarlig for Sjøfartmuseets overvåking, Dag Nævestad, regner med at museet vil bruke timer tilsvarende to og et halvt årsverk på å overvåke grunnarbeidene. Og da har han nok ikke regnet med ekstraarbeidet hvis det skulle dukke opp et skip.

Thor Atle Bækken håper altså at det ikke dukker opp før i 2308. Grunnen til det er ikke, i alle fall ikke bare, at operaen skal få bygges og stå i fred en stund, men om 300 år vil trolig metodene for å ta opp, og kunne bevare for eksempel et skip tilsvarende svenskenes wasaskip være betydelig forbedret i forhold til dagens metoder. I utgangspunktet vil nemlig funnet være bedre bevart i bakken enn om det skulle ligget i friluft. Og det vil kanskje være enda mer spennende å finne det om 300 år.

Oppføringen av nytt operahus vil imidlertid kunne føre til endringer i grunnforholdene som gjør at det som ligger der blir ødelagt. – Vi må derfor kunne tillate oss å glede oss over, og til og med ønske, store og spennende funn, sier Thor Atle Bækken.

Tekst: METTE NORDHUS OG BENTE MYHRE HAAST
Foto: THOMAS BJØRN FLATEN