Kulturminner: Austråttborgn

Historisk sus fra Stiklestad til Statsbygg

Statsbygg forvalter en rekke eiendommer med stor nasjonal og kulturhistorisk betydning. De fleste av disse eiendommene er i daglig bruk, noe som byr på store utfordringer. Å finne balansen mellom verneinteresser og brukerens behov kan være vanskelig. Likevel er det god samfunnsøkonomi i å ta vare på gamle bygninger. Det er billigere å vedlikeholde enn å reparere. Bevaring av bygningsarven gir også allmennheten anledning til å oppleve nasjonens historie og utvikling gjennom arkitekturen.

Austråttborgen er Norges eldste og største stormannsgård. Stedets første kjente beboer var lendmann Finn Arnesson som kjempet på Stiklestad i 1030. Siden overtok generasjoner av adelige, men i dag er slottet nasjonaleiendom og ønsker både høy og lav velkommen gjennom nåløyet i den staselige inngangsportalen

Midt i det forblåste, flate landskapet på Ørlandet er staselige 1600-tallsbygninger et overraskende syn. Men Austrått har ligget her i tusen år og er langt mer rotfestet enn nabolagets hvite våningshus og røde låver. Kjært barn har mange navn, og besøkende kan lett bli forvirret når stedet omtales som både borg, adelsslott og herregård.

Ibsen

– Det offisielle navnet er Austråttborgen, opplyser eiendomsforvalter Harald Valberg i Statsbygg.

– Borg var Ibsens betegnelse på gården i skuespillet «Fru Inger til Austrått». – Det er et slott, fastslår førstekonservator Håkon Andersen ved Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, som tar seg av museumsdelen og guidevirksomheten.

– Austrått er så mangt, middelalder, renessanse og barokk, utdyper konservatoren.

– Mye er skjedd i løpet av mange hundre år, og slik borgen fremstår i dag er den et konglomerat.

Norges eldste trefigurer

Bare ved å studere hvordan kjøkkenet er flyttet rundt i de ulike bygningene ser man tydelig hvordan ulike generasjoner har satt sitt preg på Austrått. Og eget ridderkammer til gårdens dragon, klar til å rykke ut med hest og utstyr og bistå kongen, var en selvfølge på storgårder i middelalderen. Egen kirke likeså. Den godt bevarte middelalderkirken er Austråtts smykke og huser landets eldste religiøse trefigurer, vakkert utskårne, barokke benkevanger fra 1654 og malerier, altertavle og prekestol fra 1600-tallet.

Fru Inger

Ingerd Ottersdatter, Ibsens fru Inger, knelte her på 1500-tallet. Hun var en av reformasjonstidens mektigste og viktigste skikkelser, men det var oldebarnet Ove Bjelke som gjorde de største bygningsmessige forandringene på Austrått.

På hans tid kom borggården med sine svalganger, der taket holdes oppe av trefigurerer som symboliserer Bibelens kloke og mindre kloke jomfruer. Gudsfrykten vises også i de mange inskripsjonene og symbolene som dette unike kulturminnet er fullt av.

Syder om sommeren

Ikke rart Austråttborgen er populær blant tilreisende fra inn- og utland. Den kan nås på en snau times malerisk ekspressbåttur fra Trondheim. Om sommeren syder Austrått av liv, det guides på flere språk og turistene kan få både utstillinger og konserter på kjøpet. Også utenom sesongen avholdes det spesielle arrangementer i riddersalen, folk gifter seg og døper barna sine i kirken og prominente gjester får servert middag i historiske omgivelser.

Jomfruene sminkes

Det sier seg selv at forvalterne har et nært samarbeid med Riksantikvaren og ulik ekspertise når Austrått skal vedlikeholdes og restaureres. Etter å ha vært kledd nokså diskret i femti år, males nå jomfruene i farger som ligger nærmere opp til de opprinnelige barokkfargene. Klare farger var et tegn på rikdom i middelalderen. For å finne ut omtrent hvordan draktene kan ha sett ut, har nøkkelpersonell hos Statsbygg og Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum samarbeidet med en draktekspert.

Langt perspektiv

Austrått ble betydelig skadet av brann i 1916. Under restaureringsarbeidet ble murverket renset for kalkrester, og borgen ruvet grå og mørk i landskapet til den igjen ble kalket på slutten av 50-tallet og fremsto slik den opprinnelig var. Man brukte blant annet sement, så da murverket for ti år siden skulle restaureres og kalkes på ny, sto Statsbygg overfor store utfordringer.

– Muren hadde stått ubeskyttet for vær og vind lenge, og sementen hadde bidratt til at fuktigheten ble stående i murverket, forteller Harald Valberg, som legger til at det kan ta 150 år før steinen igjen er helt tørr.

– Jeg husker at tidligere domkirkearkitekt Torgeir Suul trøstet meg en gang jeg syntes ting gikk litt sakte: Her i Domkirken jobber vi med evigheten som perspektiv. Det synes jeg du skulle gjøre på Austrått også!