Vestbane-konkurransen: HØYE BØLGER INNERST I FJORDEN

Først ros. Så ris – og raseri. Etter at vinneren av arkitektkonkurransen om Vestbanen var kåret, strømmet leserbrevene inn til redaksjonene.

Fra avisene
«Vinnerprosjektet er uendelig mye bedre enn konkurrentene. De andre har hatt det gøy med å lage glasskasser over hele tomten eller kollidere gigantkopier av blokkene på Aker Brygge.»
Thomas Thiis-Evensen, arkitekt, professor

«Vinnerutkastet minner rett og slett om den typen byggverk som enkelte steder ble revet, og det for over 30 år siden, fordi de fremsto som mistilpassede, autoritære og umenneskelige.»
Tommy Sørbø, kunsthistoriker

«Tenk hvilket fantastisk hotell vi kan få her. Fra toppetasjen vil utsikten over fjorden og området være enorm. Jeg er ikke sikker på at et høyhus vil ta noe fra Rådhuset, men heller gi et ekstra holdepunkt i området.»
Per Ditlev-Simonsen, ordfører og juryformann

«Ordfører og juryformann Per- Ditlev-Simonsen er mest opptatt av utsikten fra toppen av høyhuset, og virker mindre fokusert på hvordan det blir for folk å oppholde seg på bakkenivå der Oslo innbyggere befinner seg 99 prosent av tiden.»
Vidar Degrum, innlegg i Aftenposten

Agurktid. Sol og sommer. En høyhusdebatt var allerede i gang etter at Plan- og bygningsetatens høyhusmelding var offentliggjort. Det skulle med andre ord ikke så mye til for å få blodet til å koke da juryen den 26. juni 2002 kunngjorde vinneren av Vestbane-konkurransen. Juryen hadde ikke vært i tvil. Nederlandske Office for Metropolitian Architecture (O.M.A. STEDEBOUW B.V), ledet av den berømte arkitekten Rem Koolhaas, vant med sitt forslag, som bærer det prosaiske navnet «70307». Med på laget har de det lille norske arkitektfirmaet Space Group.

Høydeskrekk
I de første kommentarene fra avisene ble vinnerutkastet berømmet for å være nyskapende, radikalt og spennende. Men så kom innvendingene på løpende bånd. Det brygget opp til norsk kulturdebatt, det vil si konflikt, og denne konflikten hadde de ingredienser som skal til: eksperter mot eksperter, folk mot folkevalgt, den gode smak mot folkemeningen. Avisene var flinke til å fyre oppunder.

Hva synes du om byggeplanene? spurte Dagbladet sine lesere på nettet. Ved siste opptelling hadde 305 personer sagt sin mening. Aftenpostens aftenutgave fylte leserbrevspaltene med velformulerte innlegg fra opprørte og indignerte lesere, på nettutgaven slapp de litt mindre dannede til med sine synspunkter, rett fra leveren, eller skudd fra hofta om man vil.

Innsenderne klaget i første rekke på høyden på høyhuset, men noen var mer uforsonlig og hevdet forslaget var «en hevn fra modernistene». Blokkene og høyhuset ble beskrevet som østeuropeiske kaserner. Enkelte røster krevde ny arkitektkonkurranse, andre etterlyste folkets røst i juryen.

De bibliofile
Men hvem er folkets røst? Noen hiver seg på telefonen eller over tastaturet for å få gitt uttrykk for sin mening. Andre forholder seg tause, men er ikke uten mening av den grunn.

På trappene foran Deichmanske bibliotek treffer vi Kristin Filtvedt og Jostein Haraldstad. De to attenåringene, hun fra Tomter, han fra Asker, er begge elever på Kristelig Gymnasium og flittige brukere av biblioteket. De har registrert debatten om Vestbanen, men har selv ikke engasjert seg. Når de får se skissene synes de forslaget til utbygging av Vestbanen ser spennende ut, spesielt det nye biblioteket.

– Kult. Det er stilig med de moderne bygningene sammen med den gamle Vestbanebygningen, sier Jostein. Noen konflikt mellom gammelt og nytt, høyt og lavt ser de ikke.

– Det er jo allerede en blanding av gammelt og nytt på Aker Brygge, sier Kristin. Hun innrømmer likevel at noe blir borte om Deichmann flytter til et mer moderne bygg.

– De gamle bygningene med søyler og mørke lesesaler gir en egen stemning. Dette blir noe helt annet. Mer åpent, mer lys, men sikkert også mer støy. Her vi er nå er det så stille. Et sted å trekke seg tilbake. Sånn kommer det nok ikke til å bli på det nye biblioteket.

– Det er stilig og kommer sikkert til å virke tiltrekkende på unge mennesker, men jeg er mer i tvil om gamle folk kommer til å besøke det nye biblioteket så ofte, sier Jostein som gleder seg til å se nybygget ferdig.

Damer på tur
På trappa utenfor Vestbanen treffer vi noen som ikke gleder seg.

– Dette blir alt for moderne. Veldig likt mye av det en kan se i utlandet. De skulle bygd noe som lignet mer på den gamle Vestbanebygningen! Det hadde vakt oppsikt!

Liv Moen, Elbjørg Bratteberg og Adele Hansen er tre «godt voksne damer» som skal på shoppingcruise med Color Line. Det stopper dem ikke fra å si sin hjertens mening om vinnerutkastet.

– Vi har da fulgt med litt i debatten, sier Liv, som raskt etablerer seg som talskvinne for de tre. – Dette forslaget er fælt. Det er kaldt. Glass og betong. Glass og betong. Det hele virker veldig rotete og ute av balanse. Hvorfor skal vi alltid forsøke å ta etter det de gjør i utlandet? Venninnene nikker samtykkende.

– Og hva skal vi med et hotell til i Oslo? Og flere kontorer? Det er visst nok av lokaler i denne byen, så det er en utrolig sløsing med penger å bygge flere som blir stående tomme. Det vi trenger er flere åpne plasser og parker.

– Eller opera, skyter Elbjørg inn. – Jeg ville hatt operaen på Vestbanen.

Operaprosjektet har de ikke så mye i mot, selv om det er moderne i arkitekturen.

– Det ligger jo der helt for seg selv. Men hadde en lagt den til Vestbanen kunne den jo ha vært i gammel stil. Det hadde passet bedre. Opera er jo gammelt, sier Liv.

Urbanistene
– Det beste hadde selvfølgelig vært å rive Vestbanebygningen. Så spesiell og verneverdig er den vel ikke?

På en tegnesal på arkitekthøgskolen møter vi Magnus Wåge og Christian Falch Kjellsen, begge diplomstudenter på avdelingen for urbanisme, og levende opptatt av samtidsarkitekturen. De har klare oppfatninger om konkurransen og vinneren.

– At den gamle Vestbanebygningen skulle bli stående gjorde dette til en utrolig krevende oppgave. Men O.M.A. har lyktes bra med å skape en dialog mellom nytt og gammelt, sier Magnus.

– Det var helt klart det beste forslaget som vant, sier Christian. – Fleksibiliteten i vinnerutkastet er spennende. At prosjektet kan gjennomføres i to trinn er en fordel. De andre forslagene innebar at alt måtte opp på en gang, påpeker Wåge. Han mener det er en styrke at det sentrale kulturbygget blir oppført først.

– Dette blir et godt supplement til Aker Brygge og vil få inn andre brukergrupper. At bibliotek, kinoer og kunstsamlinger er plassert her gjør at det også er blir et mer interessant sted for folk flest enn for eksempel Operaen i Bjørvika.

– Jeg mener høyhuset skulle vært enda nærmere Rådhuset, sier Christian. – Og i hvert fall ikke noe lavere enn det er nå. Da blir det bare som med så mange andre prosjekter i denne byen, en stor feit kloss. Skal du bygge i høyden må du utforme bygningene slik at de blir høye og smekre, det er det flotteste.

Arkitektstudentene mener mye av debatten om vinnerforslaget skyldes dårlig kommunikasjon, og her mener de arkitektene selv har en del av skylda.

– Arkitekter og samfunnsgeografer må på banen og forsøke å forklare folk hvorfor dette er bra, hvorfor dette er viktig. Det er vel og bra at folkemeningen kommer fram, men debatten har lett for å bli parkert i et spørsmål om for eller imot høyhus, sier Magnus.

– Argumentene for prosjektet finnes der, men måten de blir presentert på er antakelig ubegripelig for folk flest, sier Christian.

Nei-vel
Men ikke alle arkitekter blir oppfattet som ubegripelige. Et av jurymedlemmene, professor Hans Kollhoff trakk seg bare få uker før vinneren skulle kåres. Kollhoff begrunnet sin avgjørelse med at programmet for konkurransen «med nødvendighet leder til en bygningstypologi og en utbyggingsform som bryter med den tradisjonelle byens ordensprinsipper.»

Dette ble grepet begjærlig av prosjektets motstandere. Også Lise Fjeldstad, fetert skuespiller og styremedlem i Oslo Byes Vel.

– Dette er pyton. Vinnerprosjektet er usjarmerede og upassende. Kitsch og keiserens nye klær er helt passende beskrivelser. O.M.A. viser ingen forståelse, sans eller respekt for Oslos arkitektur. Vestbanebygningen er redusert til en raritet, og Rådhuset kommer helt i skyggen av nybyggene. Vi må søke et uttrykk som peker framover. Dette er mastodont-arkitektur av godt gammeldags merke. Staten ved Statsbygg kan ikke være bekjent av å noe sånt som dette, sier en opprørt Fjeldstad på telefon fra Stavanger. – Regjeringen må gripe inn og sørge for at det blir utlyst en ny og åpen arkitektkonkurranse.

Tekst: Morten Ryen/Elin Lied | Foto: Linda Cartridge/Jens Sølvberg/O.M.A.