Maktens, kulturens og kunnskapens byggherre

Tema: Jubileum – 190 år med staten som byggherre

Universitetet på Dragvoll i Trondheim

Det er 190 år siden Norge fikk sin første statlige bygningsinspektør. I løpet av disse årene har den statlige byggevirksomheten svingt fra det monumentale til det nøkterne, hele tiden som et uttrykk for samtidens verdier og ambisjoner.

Til å begynne med var det viktig å «bygge nasjonen»

Historien om det vi i dag kjenner som Statsbygg, begynte med utnevnelsen av Christian Ancher Collett til statlig byggeinspektør i 1816. Christiania var blitt Norges nye hovedstad, og etableringen av en rekke nye statsinstitusjoner førte til et kraftig vekst i byggevirksomheten. Dermed oppstod også et behov for noen som kunne holde overoppsyn med de statlige bygningene og byggevirksomheten.

Nasjonsbygging
Til å begynne med var det viktig å «bygge nasjonen» og det var denne oppgave Collett – og hans etterfølgere Christian Heinrich Grosch og Georg Andreas Bull – gjennomførte på 1800-tallet. Det var store monumentale bygg som ble reist. Stortinget, Slottet, Norges bank og Universitet, samt Østbanen og Vestbanen, ble reist i denne perioden.
Både den storslåtte arkitekturen, bruken av datidens fremste arkitekter og valget av materialer var et uttrykk for nasjonalstolthet og nasjonale verdier. Blant annet var det utstrakt bruk av norsk huggestein, noe som la grunnlaget for en helt nye industri i Norge.

Kunstnernes hus i Oslo

Fra inspektør til inspektorat
Rollen som bygningsinspektør var en ren konsulentstilling. Det fantes ikke noe sentralt organ med ansvar for den statlige byggevirksomheten. For store og viktige byggesaker som Slottet, Universitetet og Stortinget var det derfor nødvendig med egne bygningskommisjoner. Fra flere hold ble det etterlyst bedre kontroll og oppsyn med den statlige byggevirksomheten og i 1887 ble Statens bygningsinspektorat opprettet. Arkitekt Adolf Schirmer ble leder for det nye inspektoratet og bygde det opp til å bli et viktig rådgivende organ for departementet ved statlige byggeoppgaver. Under Schirmers ledelse var bygningsinspektoratet blant annet rådgiver ved bygging av skoler og kirker over hele landet. I likhet med tidligere bygningsinspektører var Schirmer også utførende arkitekt for en rekke statlige bygninger, blant annet Nasjonalgalleriet og Ullevål sykehus.

Et nytt århundre
På begynnelse av 1900-tallet viste det seg at Statens bygningsinspektorat ikke maktet å møte de forventninger etaten ble møtt med. Etaten var for liten til å kunne holde oppsyn med det økende antall statlige bygninger. I 1903 ble det foreslått å opprette en egen riksadministrasjon for statens bygninger, men forslaget ble aldri vedtatt i Stortinget. Som en følge av dette begynte de ulike statlige etater å opprette egne fagorganer som kontrollerte etatens egen byggevirksomhet. Dette førte til at Statens bygningsinspektorat mistet mye av sin innflytelse. En sterkere sentral kontroll med statens bygge- og eiendomsadministrasjon ble drøftet, men flere komiteer og utredninger anbefalte å fortsette praksisen med etatsvise fagorgan og bruk av private arkitekter til prosjektering av statlige bygg.

Etter unionsoppløsningen i 1905 var Norge preget av en sterk nasjonalisme, noe som også kom til uttrykk i arkitekturen. Bygninger som Regjeringsbygningen (nåværende Finansdepartementet) og Historisk Museum, ble preget av jugendstil med en klar nasjonal karakter.

Tinghuset i Bergen

Sentralisering
I 1928 bestemte Stortinget at Statens bygningsinspektorat skulle få et mer overordnet ansvar for alle statens eiendommer, unntatt bygningene til Forsvaret, Norges statsbaner, Statens vegvesen, Havnevesenet og noen andre etater. I 1936 skiftet inspektoratet navn til Riksarkitekten, men arbeidsoppgavene var de samme som før. Riksarkitekten var i første rekke et rådgivende organ. Ansvaret for byggevirksomheten og eiendomsforvaltningen lå fortsatt under de ulike departementene. Departementene gjennomførte byggesakene gjennom egne plan- og byggekomiteer der Riksarkitekten var medlem og ansvarlig for å ivareta statens faglige interesser.

Nå handler det om å bygge Norge som kunnskaps- og kulturnasjon

Nøktern modernisme
Statens byggevirksomhet i mellomkrigstiden var preget av datidens funksjonalisme. Kunstnernes hus i Oslo og Tinghuset i Bergen er eksempler på klassiske bygg fra denne tiden. Etter krigen fikk bygningene et mer modernistisk og nøkternt preg, noe Høyblokka i regjeringskvartalet, Universitetet på Blindern og Hydrobygget i Oslo er eksempler på.

Riksarkitekten var fremdeles bare konsulent for de ulike departementenes plan- og byggekomiteer og det fantes ikke noe overordnet tilsyn med statens mange eiendommer. I 1958 foreslo et utvalg å opprette et direktorat som skulle være ansvarlig for planlegging og oppføring av statlige nybygg. Året etter vedtok Stortinget opprettelsen av Statens bygge- og eiendomsdirektorat.

Ambassaden i Berlin

Statsbygg
Gjennom 1960- og 1970-tallet var den statlige byggevirksomheten preget av at Norge bygget velferdsstaten og var på vei inn i oljealderen. Byggeprosjektene var mange, store og kompliserte og skulle realiseres uten for høye kostnader.

Noen retningslinjer for hvordan statens bygninger skulle formgis fantes ikke, men det ble gjort forsøk på å fornye den moderne arkitekturen for å møte nye krav og behov. Et særtrekk på 1970- tallet var bruk av glass over halvklimatiserte soner, noe gjør det mulig med store bygningskomplekser knyttet sammen av overbygde gater og plasser. Universitet på Dragvoll fra 1979 er et godt eksempel på en slik byggestil som har fått stor betydning i ettertiden.

På 1980-tallet var tiden moden for å tenke nytt om organisering av den statlige byggevirksomheten og forvaltningen av statens eiendommer. Hermansensutvalgets innstilling «En bedre stat» fra 1989 var den direkte foranledning til at Statsbygg ble etablert i 1993. Staten ønsket å gå bort fra en ordning der de statlige virksomheter vederlagsfritt skulle kunne bruke statens eiendommer. Nå skulle de betale husleie, og som en følge ble Statens bygge- og eiendomsdirektorat omgjort til et forvaltningsbedrift med krav til driftsresultat. Omtrent samtidig ble det utformet en statlig arkitekturpolitikk som kom til uttrykk gjennom Stortingsmelding nr. 61 (1991–92) Kultur i tiden og veilederen Estetikk i statlige bygg og anlegg fra 1996.

Arkitekturpolitikk
Mange av Norges viktigste statsinstitusjoner er bygget. Men nasjonsbyggingen fortsetter. I dag handler den statlige byggevirksomheten om å bygge Norge som kunnskapsog kulturnasjon og la dette komme til uttrykk gjennom vakre, funksjonelle og framtidsrettede høgskoler, bibliotek og kulturbygg. I forvaltningen av den statlige arkitekturpolitikken legger Statsbygg vekt på å bruke god og moderne arkitektur for å skape signalbygg som skal prege både samtid og framtid. Slik sett går det en tråd fra de monumentale tidlige statlige byggene som er blitt kulturminner, til Statsbyggs ambisjon i dag om å bygge morgendagens kulturminner.

Artikkelen bygger på Geir Thomas Risåsen: Staten bygger, Forlaget Press/Statsbygg 2003.