|
gjest
– ÅPENT ROM
Kremmere
i tempelet
Verden har for
lengst sluttet å bygge storslagne kirker og mektige katedraler.
I dag bygger man praktverk som hyller fotballen, og aller prektigst
er det uvirkelige Maraccana stadion i Brasil. I Milano fins det
kanskje ikke like pene, men unektelig fascinerende San Siro, London
har sitt majestetiske Wembley, München har sitt voldsomme Olympia-anlegg
og Paris et elegant Stade de France. Samtlige er anlegg som vet
å vise fotballen den ære dette spillet fortjener. Ja,
selv våre naboer i Danmark og Sverige har visst å gi
idretten det som er idrettens: et mektig stadion med verdighet og
en egen form for skjønnhet.
Og i Norge har vi Ullevål.
Det er til å grine av. For Norges nasjonalanlegg for fotball
er - et skrikende kjøpesenter. Det er umulig å se forskjell
på Ullevål Stadion og Liertoppen, City Syd eller Kvadrat.
For i Norge har vi for lengst gitt opp alle forestillinger om at
idrett og fotball kan bety annet enn business. Vi forbeholder oss
retten til å avvise Maradonas magi, og skyller samtidig ut
minnene om Keegans teknikk, Platinis taktikk og hele det vidunderlige
82-laget til Brasil ut med badevannet. For i Norge er verken fotball
eller arkitektur anerkjent som kunst. Det er knapt nok anerkjent
som estetikk. I Norge er idrett, så vel som bygninger, et
spørsmål om penger, inntjening og markedsverdi. Følgelig
var det ikke et eneste menneske som, da Ullevål ble bygd ut
for ti år siden, syntes det var en dårlig idé
å kamuflere landslagets hjemmebane og cupfinalens gressmatte
bak skiltene til Rimi-Hagen og Postbanken. Det var ikke én
stemme som hevet seg og krevde et idrettens praktbygg, et anlegg
med estetisk verdi, et monument over den største samlende
faktor i vår tid. Tvert i mot, hver eneste politiker og idrettspamp
var såre fornøyd med å la næringslivet
finansiere det nye, heslige anlegget. Riktignok fantes det folk
som brydde seg om utseendet til det nye anlegget, nemlig illsinte
naboer som mente at den nye høyden ødela utsikten
og dermed forringet verdien av eiendommene deres.
Enkelte onde mennesker vil sikkert hevde at fotballen har fått
som fortjent. At et kjøpesenter nettopp er det rette uttrykket
for denne hyperkommersialiserte idretten. Men det er selvfølgelig
ikke for å feire John Carews lønningspose, eller for
å hylle John Arne Riises millionovergang - vi fortjener et
anlegg som kan vises fram uten at skamrødmen skyller over
ansiktet. Det er ikke en gang som et monument over Drillo, selv
om det er en tanke som har mye for seg. For i likhet med andre nasjonale
praktbygg, som en opera eller et museum, er et nasjonalt idrettsanlegg
en gave til oss selv og vår nære historie. Når
vi kjører forbi Ullevål Stadion er det meningen at
vi skal mimre over lykkelige dager, som da vi slo England i 1981,
utklasset San Marino med 10-0 og rundspilte Brasil i 1997. I all
ydmykhet skal vi også huske vondere dager. Som da vi led oss
gjennom sesonger med "hederlige tap" under Stadheim og
Røste Fossen, for senere å bli regelrett latterliggjort
under Semb. Det er sånne ting vi skal grunne over når
vi passerer en idrettsarena med karakter og egenverdi og ikke, slik
tilfellet er i dag, om vi har husket å kjøpe brød
til matpakka. For brød er nå en gang brød, og
aldri skal brød bli fotball.
Cathrine Sandnes
Til toppen
|
