EN FORSMAK PÅ DET SOM SKAL KOMME

Arkitekturbiennalen i Venezia presenterte 150 planlagte prosjekter fra hele verden, blant dem operaen i Bjørvika. Men størst oppmerksomhet fikk en fem meter lang, forvridd stålbjelke. En bit av World Trade Center.

Det var åttende gang arkitekturbiennalen ble arrangert, og denne var større enn noensinne. Prosjektene som ble vist var samlet under overskriften next. Målet med utstillingen var å gi et bilde av hva internasjonal arktikektur vil by på i de nærmeste årene. Ikke med utgangspunkt i fantasier, visjoner og arkitektoniske drømmer, men gjennom en presentasjon av konkrete prosjekter som enten er under bygging eller skal bygges. De aller fleste prosjektene ble presentert med storskala tegninger, modeller samt enkelte materialprøver og modellutsnitt-prototyper. Utstillingen omfattet alt fra privatboliger til store byplanprosjekter.

Todelt
De fleste av de «neste» arkitektene, bygningene og stedene ble vist i Arsenale, et område med store haller som den venetsianske flåten tidligere brukte som depoter og verksteder. Området ble i 1999 renovert til utstillingsområde med et totalt areal på 10.000 kvadratmeter.Utstillingen i Arsenale var ordnet tematisk under overskrifter som Housing, Museums, Towers, Work, Communication, Performance, Shopping, Education, Church and State og Masterplans, noe som gjorde det mulig å studere hvordan ulike arkitekter løser sammenlignbare utfordringer. Noen trend-utstilling var dette likevel ikke. Den ansvarlige for utstillingen, kuratoren og arkitekturkritikeren Deyan Sudjic, har vært eneveldig i valget av prosjekter. Han understreket at hensikten med utstillingen verken var å fremheve bestemte stilretninger, tilnærminger eller uttrykk, men å vise mangfoldet i dagens arkitektur og gi publikum en mulighet til å oppleve bygg før de er ferdige.

To tårn
Ingen fikk så mange besøkende til sin paviljong som amerikanerne. En kraftig deformert stålbjelke foran inngangen – en liten bit av de engang så mektige Twin Towers – gjorde det vanskelig å gå forbi uten å røre og bli berørt. Innenfor dørene møttes vi av en tre meter høy modell av de to tårnene slik de stod før den skjebnesvangre septembermorgenen. Til høyre for inngangen vandrer folk mellom de gigantiske fotografiene Joel Meyerowitz har tatt fra redningsarbeidet på Ground Zero. Det er en nesten sakral stillhet der inne.

Rommet til venstre for inngangen derimot er fylt med utrop, stemmesur og gestikulerende hender. Her presenteres ulike forslag til hvordan tomta skal utnyttes. Bidragene og meningene er mange. Mellom ytterpunktene i diskusjonen – å la tomta bli stående som en minnepark, eller å gjenreise tårnene slik de var – presenterte arkitektene en rekke spektakulære forslag. Hvilket – om noe – som skal reises på Ground Zero blir avgjort innen årskiftet.

Next Nordic
I tillegg til de tematiske bidragene fra ulike arkitekter, var det også en utstilling av nasjonale bidrag i Giardini di Castello, det tradisjonelle området for Venezias kunstbiennaler siden 1895. Det var her inne vi fant Norges eneste bidrag til arkitekturbiennalen, operaen i Bjørvika.

Giardini er en park der mørke alleer leder tilskueren fra den en paviljongen til den andre. Den første utenlandskede paviljongen ble bygget allerede i 1907 (Belgia), den siste i 1995 (Korea), så vandringen gir innblikk både i stilhistorie og de ulike landenes selvoppfatning. Kjente arkitekter som Aalto, Hoffmann, Rietveld, Scarpa og Stirling er representert her.

Mens Danmark siden 1932 har hatt sin egen paviljong i Venezia, har Sverige, Finland og Norge en felles paviljong. Den ble tegnet av Sverre Fehn og stod ferdig i 1962. I tråd med dette fellesnordiske prosjektet går de tre landene også sammen om utstillinger. Denne gangen presenterte hvert land – i samsvar med biennalens intensjon – ett bidrag som skal føres opp de nærmeste årene. Prosjektene er plukket ut av de respektive lands arkitekturmuseer, men det overordnede ansvar for utstillingen denne gangen hadde Norge, ved Eva Madshus i Norsk Arkitekturmuseum.

Norge presenterte Snøhettas operahus; finnene JKMM Architects s ARMI senter for arkitektur, design og byggeskikk som skal føres opp i sentrum av Helsinki; og Sverige den svenske ambassadørens bolig i Pretoria, Sør-Afrika, tegnet av arkitektfirmaet Landström. Felles for de nordiske bidragene er at de alle er statlige bygg, og de ble alle sammen presentert på en lavmælt måte med enkle modeller og tegninger. Videoer og data-animasjoner skapte liv til utstillingen. Utstillingen er støttet av Nordisk kulturfond, Utenriksdepartementet og Kultur- og kirkedepartementet.

– Noen synes kanskje vi skulle gjort mer ut av disse prosjektene, men vi har lagt vekt på å lage en nøktern utstilling i respekt for Sverre Fehn og den flotte paviljongen han har tegnet, sier utstillingsleder Eva Madshus. Sverre Fehn har selv vært konsulent når det gjelder design av utstillingen.

– Valg av utstillingsdesign er også et spørsmål om penger. Kampen om kulturkronene er stor. Arkitekter i andre land får ofte støtte fra private sponsorer, men det er vanskelig å få til noe sånt i Norge. Kanskje vi skulle spørre Rimi-Hagen neste gang?

Mangelen på spektakulære virkemidler hindrer ikke folk i å strømme til. Paviljongen, med store vindusflater og trær som vokser gjennom taket er særpreget nok til å være en attraksjon i seg selv.

Seriøs lek
«En seriøs lek med lekende seriøsitet» kalte tyskerne sitt bidrag til Biennalen. Med utgangspunkt i et definert rom – avgrenset av plassen utenfor den tyske paviljongen – ble arkitekturstudenter fra hele Tyskland invitert til å utforske de arktiktoniske mulighetene som et avgrenset område gir. Resultatet ble en ustilling full av «bokser» – identiske i størrelse, men med svært ulikt innhold og uttrykk. En effektiv demonstrasjon av at rammer og grenser – som arktitekter må forholde seg til – ikke setter nevneverdig begrensninger på kreativitet og fantasi.

Men arkitektur handler som oftest om å løse konkrete oppgaver. Ofte for rike og mektige mennesker og virksomheter, men av og til også for de fattige og undertrykte. Det var den brasilianske utstillingen en påminnelse om. Utenfor paviljongen var det reist plankeskur lik de millioner av mennesker i favelaene i Sao Paulo og Rio de Janeiro må ta til takke med. Brasil sliter med de samme problemer som mange andre land i den tredje verden: En tiltagende og meget rask urbanisering tvinger fattige fra landsbygda til å bo i enorme brakkebyer uten innlagt strøm, vann og kloakk. Å kunne gi disse menneskene levelige forhold er både en politisk og arkitektonisk utfordring, og bidragene fra brasilianske arkitekter viste hvordan slumområder i de store byene gradvis integreres i bystrukturen gjennom bygging av infrastruktur i form av asfalterte veier, plasser og torg, vann og strøm. Håpet er at disse virkemidlene skal få folk til å ville investere mer i husene sine, og lette tilgangen til jobber, velferdstilbud og utdanning.

Publikumsuksess
Med mer enn 100.000 besøkende på åtte uker, har arkitekturbiennalen i Venezia definitivt plassert seg som verdens viktigste forum for presentasjon av ny arkitektur. Publikumstilstrømingen har økt med mer enn 40 prosent siden forrige biennale for to år siden, noe som kanskje reflekterer en økende interesse og anerkjennelse for arkitektur som kunstform.

– Jeg er veldig glad for at ustillingen er blitt en slik suksess, sa ansvarlig for utstillingen, Deyan Sudjic, i forbindelse med avslutningen 3. november.

– Vi har forsøkt å gjøre biennalen både faglig autoritativ og tilgjengelig, og publikumstilstrømmingen viser hvilken betydning arktitekturen har fått i det kulturelle landskapet.

Biennalen er over for denne gang, utstillingene pakket ned og paviljongene og hallene stengt for vinteren. De som er interessert i å se nærmere på noen av prosjektene har likevel sjansen på nettet: www.labiennaledivenezia.net