ET DIKT I BETONG

Kunst- og arkitekturinteressert som reiser til Venezia for å besøke Biennalen kan vanskelig unngå «Den nordiske paviljongen» signert Sverre Fehn.

Beslutningen om å bygge en nordisk paviljong for Biennalen i Venezia ble tatt på et utenriksministermøte mellom Sverige, Norge og Finland på slutten av 1950-tallet. Det ble invitert til en arkitektkonkurranse, og Sverre Fehn gikk av med seieren. I 40 år har bygget stått der, og antagelig vekket både fascinasjon, forundring og forargelse hos utstillere og tilskuere. Selv i dag framstår den som utpreget moderne i sin enkle form. Et dikt fra «den rene linjens poet».

Paviljongen er et rom på cirka 400 kvadratmeter, som står lent opp mot en liten skråning. På to sider er det vegger, på de to andre er det hele vindusflater. Ser vi bort fra vindusrammene, som er i tre, er hele bygget utført i hvit betong.

Natur og kultur
Det er vanlig at trær må ned når hus skal opp. Men Sverre Fehn valgte bokstavelig talt å bygge huset rundt trærne. – Det var en betingelse ved konkurransen at trærne skulle bli stående. Jeg tenkte det ville gi en flott virkning av møtet mellom natur og kultur å la trærne stå inne i bygget, sier han.

– Gallerier er ofte lukkede rom uten vinduer på veggene, for å hindre at andre inntrykk forstyrrer opplevelsen av kunstverkene. Jeg har tenkt annerledes. Et maleri som kan konkurrere med inntrykkene fra parken utenfor må være virkelig godt, sier Fehn.

Statsbygg tar vare på
Den nordiske paviljongen står på leid italiensk grunn og eies av Norge, Sverige og Finland med en tredel hver. Omkostningene for drift og vedlikehold dekkes ved statsbidrag fra de tre landene, og ansvaret går på omgang i perioder på seks år av gangen. I øyeblikket er stafettpinnen hos Norge og Statsbygg.

– Vedlikeholdsoppgavene består stort sett i å «pakke ut» og «pakke inn» bygget i forbindelse med biennalene, sier prosjektleder i Statsbygg, Stein Erik Laeskogen. I år gjøres det en omfattende rehabilitering av betongkonstruksjonene basert på undersøkelse og analyse av en norsk betongskade-ekspert fra Noteby. I tillegg må det gjøres noe med taket.

– Utfordringen er å finne et materiale som er slitesterkt, enkelt å vedlikeholde og samtidig slipper inn mest mulig lys, sier Laeskogen.

Indirekte lys
For lys er selve temaet for dette bygget. Her finnes ikke en eneste elektrisk lampe. Kunstverkene som stilles ut i paviljongen skal betraktes i naturlig lys, filtrert gjennom det særpregede taket.

– Høyden på dragerne er tilpasset lysvinkelen i Venezia som midtsommers er 64 grader, sier Fehn. – Med den kunnskapen var det enkelt å regne ut hvor høye dragerne måtte være for at ikke direkte sollys skal komme inn.

Poesi
Sverre Fehn er blitt kalt en poetisk modernist, og han vedkjenner seg sin læremestre: Korsmo, Le Courbousier, Mies van der Rohe – i mindre grad Alvar Alto. Men han plasserer seg nødig i noen «skole».

– Jeg har vært opptatt av at bygg skal være funksjonelle og ærlige. De skal være tilpasset bruken og brukeren, materialene skal komme til sin rett slik de er, enten det er tre, stein eller betong. Derfor er jeg nok ingen tilhenger av den norske tradisjonen med å «pusse opp» bygg med maling og lakk når treverk og betong begynner å flasse av. Et hus blir ikke mindre vakkert om det får alderens patina, sier han.

– Når det gjelder det poetiske, så handler nok det mest om min hang til de rene linjene og de enkle formene. Når man blir eldre er det så mye man vil fortelle, og da blir det ofte litt mer omstendelig. Men den gangen jeg tegnet paviljongen i Venezia lette jeg etter det enkle og uttrykksfulle. Å kunne si mye med få virkemidler. Som i et dikt.

Tekst: Morten Ryen