OVER OG UT MED FREDEN

«Fredelig fredsleder» skrev Dagsavisen for to år siden, men i år ble det internasjonalt oppstuss rundt Gunnar Berge. Årsak: Han sa ja da han ble spurt om fredsprisen til Jimmy Carter var et spark på leggen til George W. Bush.

For tredje og siste gang gikk Gunnar Berge gjennom den svarte døra annen fredag i oktober for å fortelle all verden hvem som er årets fredsprisvinner. Den fortettede stemningen og det sugende surret før han forkynner navnet på vinneren, kommer han aldri til å glemme.

– Ja, det blir trist å slutte som leder i Nobel-komiteen, sier Gunnar Berge der vi sitter foran peisen på Stortorvets gjestgiveri. Det er tydelig at den tidligere Ap-politikeren huskes av den øldrikkende grasrota, for stadig er noen bortom bordet for å gi en klapp på skulderen og veksle noen ord om å gå tilbake til politikken. Han takket for seg da han gikk av som kommunal- og arbeidsminister i 1996, og har ingen planer om å ta opp tråden. Men han er på mail med Gro.

Det finnes mer enn tre hundre fredspriser rundt i verden, noen med svært høye prisbeløp. Hvorfor har Nobels fredspris så høy prestisje? – En ting er dens 100-årige historie, men jeg tror også det blir satt pris på at komiteen våger å ta kontroversielle beslutninger, sier komitélederen. – Både objektivitet og saklighet blir holdt høyt i hevd, dessuten har det vært en viss utvikling i tråd med samfunnet rundt oss, sier han. Fram til 1936 var det mulig for regjeringsmedlemmer å sitte i komiteen, som ble ytterligere avpolitisert da heller ikke stortingsrepresentanter fikk anledning til å bekle de fem stolene etter 1977, doserer Berge.

Hvordan kan fem personer i lille Norge avgjøre hvem som gavner freden i verden? – Det er en fordel å være liten og distansert. Norge anses som nøytralt og uten egne særinteresser, og nettopp det er jo også grunnen til at Norge kan ha en meklerrolle i konflikter, hevder Berge.

Har prisen noen betydning for selve fredsarbeidet? – Ja, fordi vinnerne av Nobels fredspris får økt fokus på sitt arbeid, og at de får mer autoritet og tyngde. For noen kan det gi et slags amnesti og for andre være en døråpner, mener Gunnar Berge.

Hva med Jimmy Carter, kan en amerikansk eks-president få mer autoritet gjennom prisen? – Ja, det styrker Carters posisjon som fredsmekler, tror Berge. Men vil ikke årets pris bli betraktet som en trøstepris fordi Carter ikke var nominert og dermed ikke fikk den sammen med Begin og Sadat? – Dette er en fullverdig pris, men ja, det er riktig at den også retter opp en feil fra 1978.

Apropos feil, Nobels fredspris er prestisjetung tross tabber og kontroverser. Har du noen omdømmeråd til Statsbygg? – Unngå for mange tabber. For Nobelkomiteen var det en tabbe å gi prisen til Henry Kissinger og Le Duc Tho i 1973. Og det var en tabbe at Ghandi aldri fikk den, sier Berge og ser oppriktig lei seg ut. – Det viktigste er å gjøre en god jobb, men for å få til noe, må man ta noen sjanser. Ritualer og seremonier gjør nok også sitt til å gi Nobels fredspris prestisje.

Følelsen av å komme ut gjennom den svarte døra med et kort i ermet, bokstavelig talt, kan vanskelig beskrives. Gunnar Berge blir nesten lyrisk. – Tradisjonen tro er det NRK som stiller det første spørsmålet etter kunngjøring av navnet. Jeg var forberedt på Geir Helljesens spørsmål om at prisen til Carter er et spark på leggen til Bush, forteller han. – Men uroen i det internasjonale pressekorpset som hørte navnet Bush men ikke helt forsto spørsmålet, gjorde at jeg gjentok det på engelsk. Dermed ble det utilsiktet «mitt» utsagn, og spredde seg som ild i tørt gress, forteller Berge.

Det var ikke bare internasjonalt det skapte bølger. Flere av medlemmene i Nobelkomiteen brøt praksisen med «ikke å ta del i det offentlige ordskiftet som oppstår i sammenheng med at avgjørelsen blir gjort kjent» slik det er formulert på www. nobel.no. Utenriksminster Jan Petersen var bekymret for at fokuset på vinneren skulle bli overskygget av leggspark-debatten, som Gunnar Berge innrømmer var kontroversiell i forhold til normen – og amerikanerne. Men han ville svart ja også i dag.

Dermed er det over og ut med fredens mann, som ser fram til det nye fredssenteret på Vestbanen og ønsker Statsbygg lykke til med jobben. Samtalen vår med kaffe foran peisen ved Stortorvet er slutt. Nå skal han bruke mer tid på historiebøker foran sin egen varmekilde i Stavanger. Som sikkert går på olje.

Tekst: Bente Myhre Haast
Foto: Linda cartridge