ZEN OG KUNSTEN Å SKAPE EN HAGE

– Et kjent zen-ordtak lyder slik: «Når en giftig slange drikker vann, blir det gift. Når en ku drikker vann blir det melk». Om hagen blir gift eller melk kommer an på den som skaper den, sier landskapsarkitekt og zen-prest Shunmyo Masuno. I Bergen lager japaneren melk ved foten av Ulriken.

Som en del av den kunstneriske utsmykningen ved det nye bygget for biologiske basalfag til Universitetet i Bergen vil studenter, lærere og besøkende kunne glede seg over to japanske hager, Norges første i sitt slag. Den attraktive jobben med å designe disse gikk til Masuno, i skarp konkurranse med seks andre japanske landskapsarkitekter.

Snakker med trærne
Før han fikk dette oppdraget hadde han aldri vært i Norge, og han skamroser landet vårt for naturen og atmosfæren. Han innrømmer likevel, som alltid med et smil, at han i Norge og Bergen har møtt på større utfordringer enn vanlig når han skal anlegge en japansk hage. Og det har kanskje norske landskapsarkitekter og anleggsgartnere også – det er nok lenge til neste gang det kommer furutrær til Bergen med politieskorte...

– En hage er en plass hvor sinnet hviler og man finner sjelefred, sier Masuno. Han anser både det å se på og anlegge hager som de mest kritiske faser av hans askese.

– Det viktigste når jeg designer er at jeg hører hva plantene og steinene har å si og hvor de ønsker å bli plassert. Det er avgjørende for hvordan det til slutt blir seende ut. Men ingen enkeltelementer er viktigere enn andre. Det er helheten som gjør hagen, understreker han.

49-åringen fra Yokohama er en sjelden blomst, selv i sitt hjemland. Kombinasjonen av zen-prest og arkitekt er ikke dagligdags. Og han er nøye med å understreke at alle hans arbeider er utført i zens ånd.

Utfordrende i norge
Masuno har en rekke større og mindre hager på samvittigheten. De fleste i hjemlandet, men også i blant annet Canada, Tyskland, Skottland, England og på Filippinene. Å få en japanks hage perfekt er aldri enkelt, og det har det heller ikke vært nå, selv om han ble fornøyd til slutt.

– Det har ikke vært lett å finne verken passende trær eller stein her. Det var jo ingen plass å kjøpe det jeg trengte, sier han.

Det har blitt lange kjøre- og spaserturer rundt om på Vestlandet for Masuno og hans norske hjelpere for å plukke ut trær og stein som tilfredstilte hans ønsker i form, farge og sjel. Den ene rognetreet som er brukt, fant han til slutt langs veien i Vaksdal kommune. Og dagen vi er på besøk kommer de siste håndplukkede og godkjente furutrærne – i to trailere med politieskorte fra Lindås utenfor Bergen. Trærne var nemlig så store og lange at transporten ikke fikk gå uten følgebil fra lensmannskontoret i Lindås og Meland.

– Den japanske og norske oppfatningen av hva som er vakkert er så forskjellig. Derfor har jeg gjort mye mer «grovarbeid» enn jeg som designer vanligvis må, forteller han. Da Åpent rom ankommer tomta former han jord i sirlige hauger ved hjelp av en murskje. Slik må også hans medhjelpere jobbe for at alt skal bli perfekt. Ikke en eneste liten tue er tilfeldig når Masuno arbeider.

– Både de helt små og de helt store linjene i så vel landskap som trær er helt avgjørende for hager som disse. Alt skal henge sammen. Og jeg er kompromissløs, ned til minste detalj. Det er sånn jeg jobber, understreker han. Da trærne kommer fra Lindås går han nennsomt over dem med sag, kniv og saks for at de skal få den rette formen.

– Beskjæring som dette er heller ikke noe jeg gjør selv vanligvis, men her har jeg ikke noe valg, ler han. – Det er ingen som kan gjøre dette i Norge. Her er det nok behov for kompetanseoverføring mellom våre to land, sier han.

Tilfeldigheter
At Masuno ble både prest og landskapsarkitekt sier han bygger på tilfeldigheter.

– Som barn drømte jeg om å bli prest som min far, og å arve hans tempel. Men jeg drømte ikke om at jeg skulle få to strenger i buen min og i tillegg bli landskapsarkitekt, sier han.

– Da jeg gikk første året på gymnaset vurderte jeg å studere jordbruk på grunn av min kjærlighet til blomster. Siden mange venner på den tida hadde bestemt seg for å bli ingeniør, var jeg usikker. Men samtidig ble det snakk om å gjøre om igjen hagen i tempelet til min far. Katsuo Saito, som senere ble min lærer, ble tiltrodd å designe hagen. Vårt møte var med på å bestemme hvilken retning jeg skulle velge, forteller han.

Egen filosofi
Etter endt utdanning ba han innstendig om å få jobbe gratis for sin læremester. Saito lærte aldri Masuno design aktivt, men sa heller: «Først må du jobbe med folk som kan det, og når de tar pause må du fortsette og se for deg tretti forskjellige måter å gruppere stein på.»

– Siden jeg aldri fikk sjansen på dagtid, leste jeg om designfilosofi om tradisjonelle japanske hager på kveldene. Jeg pleide å vise mine forslag til Katsuo Saito og be ham kommentere dem. Han pleide å si at det hjalp ikke hvor gode planene var, designen ville ikke bli god dersom jeg ikke ble guidet av uttrykket og formene til plantene eller opplevde plantene og steinene i virkelige situasjoner. Dette bidro til at jeg utviklet min egen filosofi. Den innebærer altså at det er avgjørende å lytte til hva steiner, planter og trær selv uttrykker.

Masuno startet sitt eget firma i 1982. Han ville være sin egen sjef, og dyrke sin egen filosofi.

– Heldigvis har jeg fått muligheten til å jobbe på min måte og ikke være slave i forhold til mine omgivelser eller min utdanning.

I tempel
– Hva er viktigst for deg. Å være prest eller landskapsarkitekt?
– De to tingene er uløselig knyttet sammen. Men det er ikke noen tvil om det som har påvirket meg mest gjennom livet har vært oppholdet hos zen-munkene i Sojiji-tempelet, å være en del av deres enkle og asketiske liv. – Selv om jeg var forberedt på det sparsommelige livet der var det vanskelig, og jeg brukte ubeskrivelig mye krefter på å fullføre kurset. Tiden med zen-munkene lærte meg hardt arbeid og aldri å gi opp håpet, men stå på «to the bitter end». Men det aller viktigste jeg tilegnet meg var evnen til å stenge omverdenen helt ute. Det er det som gir meg åndelig styrke til å designe hageanlegg. Nærheten til Zen er avgjørende. Blant annet for å finne de steiner og trær som har den rette empatien, sier han alvorlig.

Lokale materialer
Masuno bruker alltid lokale trær og stein. Å innføre «fremmedlegemer» fra andre land mener han blir helt feil. Det som brukes skal være så stedegent som mulig, og bære med seg ånden fra området.

– Du har brukt rogn og furu i hagene her. Hvorfor?
– De har fine former og fin bevegelse. De gir rett og slett en japansk atmosfære. Rogn og furu har det rette utseende – og de rette formene. Vi har slike trær i Japan også. De er også vakre med snø på, noe man jo skal tenke på i Norge, ler Masuno – selv om også han har oppdaget at det er mer regn enn snø i Bergen.

– Er du fornøyd?
– Ja veldig, dette er hager med den rette sjel, avslutter Shunmyo Masuno.

Da Johan Nordahl Brun skrev Bergenssangen i 1771 fikk den opprinnelig tittelen «Udsigter fra Ulriken». Og sangen handler egentlig om alt det vakre man kan se fra «Ulrikens top». «Følede freden, blev glad i min Aand» heter det allerede i første vers. Lite kunne han ane at en japansk zen-prest 300 år senere skulle anlegge en hage ved Ulrikens fot og ha det samme ønske; at de som besøker den nettopp skal: «Føle freden, og blive glad i sin Aand».

Tekst: Jens Ove Kristiansen Foto: Eirik Hagesæter