VÆR STOLT, OSLO

Min mann og jeg satt på en av de mange lokaltogene mellom London og de ytre bydelene sør i Englands hovedstad da vi plutselig fikk øye på noe ruvende og underlig idet vi krysset Themsen. I Londons skyline ruvet det som lignet en gedigen kapsel. Jeg fikk umiddelbart assosiasjoner til science-fiction filmer fra 50-tallet, men sir Norman Fosters kapsel på 180 meter har imidlertid lite med fortiden å gjøre. «The gherkin» som den storslåtte konstruksjonen heter på folkemunne, skal romme hovedkvarteret til forsikringsselskapet Swiss Re og har gitt London enda en visuell og arkitektonisk godbit. Langs store deler av Themsen har det i løpet av de siste ti årene kommet til flere ruvende, elegante og arkitektonisk innovative bygg, være det seg denne kapselen eller MI5s sandfargede koloss overfor Tate Gallery, og ikke minst Tate Modern, som i seg selv er en uhyre spennende erfaring. Å stille seg midt på Waterloo-broen i London er en opplevelse som gir deg gåsehud. Langs store deler av Themsen kan man nå slentre og ta innover seg både elven og byggene. Totalinntrykket er at London er en by som ikke er redd for å posisjonere seg i verden, og bruker alle geografiske muligheter byen tilbyr. London er en by som er innovativ og grenseløs i hele sin sjel – og ikke er redd for å vise det gjennom arkitekturen.

Det samme kan neppe sies om lille Oslo. Visst er det en åpenbar forskjell mellom disse byene, men enhver hovedstad må være en perle i nasjonens sinn. Det er lite som er storslagent i Oslo, og eventuelle forsøk på å skape noe arkitektonisk utfordrende blir møtt med usedvanlig mye motstand: «For høyt» og «for spesielt» er klassiske argumenter, eller «bevar byens særpreg». Hvilket særpreg undrer jeg meg. Den totale mangelen på en gjennomført byplanlegging?

En by er et møtested, og et av målene for byens arkitektur må dermed være å konstruere områder som innbyr til fellesskap i det offentlige rom. Fjorden er for eksempel et av Oslos mest attraktive attributter. Her finner viRådhusplassen og Aker Brygge – om sommeren er Rådhusplassen, som på sitt vis kan sies å være storslagen, fylt med et yrende liv, men bare dersom det skjer noe der. Er ingen tivolier, sirkuser eller arrangementer til stede, er det ganske livløst der – hadde det ikke vært for skaterne som utnytter trappene. Rådhusplassen slik den fremstår i dag er et stort offentlig rom uten attraksjon. Ser man på tilsvarende områder i andre land vi drømmer om å etterligne, er dette steder hvor folk elsker å samle seg og vise seg frem. Mangelen på interaksjon er også til stede foran Utenriksdepartementet som gir oss nydelig utsikt mot Akershusfestning. Området er helt blottlagt og blomsterkassene er fylt med kratt. Det samme tomheten slår deg ved Tinghuset. Ingen av disse offentlige plassene er utnyttet til fordel for Oslos befolkning. Verken intellektuelt eller bruksmessig. Reiser man til Berlin eller Paris eller New York er dette byer som søker å integrere kunst med folket.

I et spakt forsøk på å glede (og utfordre?) Oslos borgere ble det for noen år tilbake plassert en installasjon på den lille plassen foran Tinghuset, men klagene over installasjonen ble så mange at den ble fjernet.

En by skal innby til fellesskap med fremmede og utfordre sinnet. Ser man utover Oslo fra en høydetopp er det bemerkelsesverdig at bare Oslo Plaza og det nye Posthuset gir hovedstaden fornemmelsen av en storby. For øvrig virker byen fullstendig sjelløs og blottet for ambisjoner. Det snakkes mye om at utbyggingen i Bjørvika og ved Vestbanen skal gi Oslo fornyet glans – men da må noen våge å være stolt og visjonær og ikke komme trekkende med triste sosialdemokratiske kompromiss. Norge fortjener en hovedstad som er fri for all nostalgi og ydmykhet.

Nazneen Khan-Østrem
Høgskolelektor ved Journalistutdanningen, Høgskolen i Oslo.