Statsbygg

Byggesakens gang

Bygn.messig beskrivelse

Prosjektadm. & økonomi

Bygningsmessig beskrivelse

Lokalisering	Målsettinger
Eksteriør	Utfordringer, valgte løsninger
Interiør	- Hovedbygningen
Tilpassing til moderne brukskrav	- Hageanlegget
Antikvariske hensyn	Kunstnerisk utsmykking
Premisser

Lokalisering
Villa Grande ligger på Bygdøy i Oslo, ca. 500 meter nordøst for Huk-bukten. Hovedbygningen ligger på toppen av en kolle, ca. 20 moh, og hevet over omkringliggende villabebyggelse. Adkomsten er fra Huk Aveny i nord via en portbygning. Fra porten svinger en lindeallé i jevn stigning opp mot Villa Grande som ligger omkranset av store furutrær. Hovedinngangen mot nord vender ut mot en gårdsplass med preg av borggård. På flaten sør for bygningen ligger et større hageanlegg med lysthus. Hageanlegget og lysthuset inngår ikke i prosjektet, men skal rehabiliteres og utvikles noe senere.

Eksteriør
Med en grunnflate på hele 630 m2 er Villa Grande trolig den største jobbetidsvillaen her til lands. Den er i nordisk romantisk stil og er representativ for villaarkitekturen på begynnelsen av l900-tallet. Bygningens arkitektoniske utforming er typisk for jobbetids-villaene. Bygningen er sammensatt av flere volumer bygd opp i balanse mellom symmetri og asymmetri. Bygningen består av en hovedfløy med dominerende midtstilt tårn, en lang sidefløy i vest og en smalere bygningskropp i øst. Hovedfløyen består av tre høye etasjer pluss innredet loft. Tårnet har ytterligere to etasjer. Side-fløyen i vest har tre etasjer pluss delvis innredet loft/råloft, mens bygningskroppen i øst har tre etasjer pluss loft. I tillegg er det full kjeller under vestfløyen.

Sprangene mellom bygningsvolumene og de mange takflatene samt tårn og karnapper, dominerer nord-, vest- og østfasadene. Sør-fasaden mot hagen har et roligere preg. Hovedfløyen har her en symmetrisk oppbygging med midtstilt tårn og altan. Hovedinn-gangen ligger i sokkeletasjen og vender mot gårdsplassen i nord. Inngangspartiet har en beskjeden baldakin båret av et dobbelt søylepar. Tårnet og en del av de adderte bygningsvolumene er tekket med kobberplater mens resten av takene er tekket med rød takstein. Takene har flere panelte arkoppbygg. Vinduene er smårutede med krysspost i hovedetasjen. Vinduene er jevnt over små og bygningen har et ganske lukket og avisende preg, spesielt mot nord. En del vinduer og dører har tunge skodder eller smijerns-gittere. Etasjeskillere er av armert betong. Det særpregede anlegget markerer seg i omgivelsene både i størrelse og arkitektur. Tårnet på Villa Grande er et landemerke både fra sentrum og fra sjøen.

Interiør
Vaktmesterleiligheten i enden av vestfløyen er den eneste delen av interiøret som man vet ble innredet på 1920-tallet. Den ble på- bygget garasjen i 1929. For øvrig sto Villa Grande som et skall uten fullstendig innredning fram til 1941, da den ble ombygget og innredet av Quisling. Selv om interiøret preges av den moderne funksjonalistiske arkitekturens metode og materialbruk, er det tydelige referanser til de reaksjonære, tradisjonelle strømningene i Tyskland som også hadde innflytelse i Norge i mellomkrigstiden. Eldre fotografier viser blant annet at det i hirdsalen i underetasjen var takdekorasjoner med assosiasjoner til tysk nybarokk. Interiørets formgivning og materialkvalitet er i seg selv ikke så imponerende. Likevel er tilbakevendingen til tidligere historiske stiler, 1600-tallsstemning og nybarokk, interessant i bevarings-sammenheng. Interiøret i Villa Grande er eksempel på et trekk ved arkitekturen som fram til nå er viet liten oppmerksomhet, og som det er bevart forholdsvis lite av i Norge. Dette er kanskje det eneste som er igjen av krigsinteriører her i landet.

Tilpassing til moderne brukskrav
HL-senterets aktiviteter kan beskrives som følger:

1. En utstillingsdel som kan operere individuelt med eget sirkulasjonsmønster.
2. En forskningsdel med auditorium, bibliotek og kontorer m.m.
3. En publikumsdel med bl.a. kafé og uteservering.

De tre delene er vevd i hverandre, men fungerer hvis ønsket separat.

For prosjekteringsgruppen har det vært en stor utfordring å integrere de tre sidene ved brukers aktiviteter i bygningen og samtidig ivareta de fredede rommene og det fredede eksteriøret. Villa Grande hadde ikke tekniske installasjoner som tilfredsstilte kravene for bruk som kontorarbeidsplass, utstilling og kafé. Følgende måtte installeres:

• Ny heis
• Ventilasjonsanlegg
• Brannrømming og brannsikring av tidligere konstruksjoner
• Elektriske installasjoner for sterk- og svakstrøm
• Alarmanlegg
• Nytt varmeanlegg med nye kjeler

Alle disse tekniske anleggene har måttet finne sine traséer delvis i de fredede interiører. Man har stått friere hva angår bygnings-messige inngrep i de områder i bygningen som ikke er fredet.

Prosjekteringsteamets viktigste arbeid har gått ut på å integrere den tekniske infrastruktur, mens de arkitektoniske hovedgrep er blitt tonet betydelig ned. Her har man i hovedsak forholdt seg til bygnin-gens egenart og pusset opp og reparert. I enkelte soner som ikke er fredet, er det gjort til dels betydelige rivearbeider. Det dreier seg i hovedsak om kjelleren der en viktig del av utstillingen skal innpas-ses, samt i 2. etasje der foredragssal og kontorer for administrasjon og forskere er plassert i tidligere sove- og oppholdsrom for fører-parets tjenerskap. Øvrige kontor- og møtefunksjoner samt arealer for utstillingen, som strekker seg over tre etasjer, er lojalt lagt inn i de fredede lokalene uten store plangrep.

En ny utvendig branntrapp har vært en premiss for i det hele tatt å kunne bruke anlegget. Et viktig bygningsmessig grep har vært ut-formingen av porthuset, der taket er hevet 1,2 m. Siden porthuset ikke er fredet, var en slik løsning mulig. Alternativet var å kjøre utenom porthuset – så lenge all parkering til anlegget skal skje på egen tomt. Dette gjelder for eksempel også for busser for besøkende skolebarn.

Antikvariske hensyn

Det har vært et nært samarbeid med Riksantikvaren i byggeproses-sen. Direktoratet ble kontaktet tidlig, før byggeprogram var utar-beidet, slik at deres eventuelle krav kunne innarbeides. Riksantik-varen har fulgt prosjekteringsprosessen og deltatt i relevante bygge-møter mens byggearbeidene pågikk. Videre har det vært nær kontakt mellom Statsbygg og Riksantikvaren om problemstillinger som har dukket opp underveis. Riksantikvaren har også deltatt på seminarene om antikvariske hensyn som Statsbygg har holdt for de prosjekterende og de utførende i rehabiliteringsprosjektet.

Premisser
Villa Grande ble fredet etter kulturminneloven den 3. januar 2005. Fredningsvedtaket ble således fattet først etter at rehabiliteringspro-sjektet i hovedsak var sluttført. Imidlertid varslet Riksantikvaren allerede i 2001 at det ville bli startet fredningssak for Villa Grande, og det har gjennom hele prosjektet vært lagt til grunn at anlegget skulle behandles som fredet. Fredningen omfatter hovedbygningen med fasader og nærmere spesifiserte rom. Dette er hovedtrappe-rommet med reposer, hirdsalen/ spisesalen i underetasjen, biblio-teket og øvrige store rom i 1. etasje, Vidkun Quislings kontor samt Maria Quislings smykkerom i 2. etasje og tårnet med tårnværelser og trapperom. Videre omfatter fredningen hageanlegget på sørsiden og lysthuset. Den resterende delen av eiendommen, med allé og porthus, omfattes ikke av fredning etter kulturminneloven, men eiendommen er regulert til spesialområde bevaring etter plan- og bygningsloven.

Målsettinger
Villa Grande er i stor grad et resultat av arbeid som Vidkun Quisling fikk utført da han disponerte stedet under 2. verdenskrig, og verneverdien ved eiendommen er i stor grad knyttet til det krigs- og personalhistoriske aspektet. Formålet med fredningen av Villa Grande er å bevare et anlegg som kan bidra til å belyse de mørkere sidene av historien. Fredningen skal sikre både bygningen og de kulturhistoriske verdiene knyttet til anlegget.

Utfordringer, valgte løsninger
Hovedbygningen
Etableringen av Senter for studier av Holocaust og livssynsminori-teters stilling i Norge på eiendommen har nødvendiggjort et omfat-tende rehabiliterings- og ombyggingsprosjekt. Tilretteleggingen for ny bruk har medført at det måtte lages heis tilpasset rullestolbrukere og noen nye trapper mellom etasjene. Videre krevde de nye funk-sjonene nytt ventilasjonsanlegg, elektriske anlegg, IT, brannsikring, nye rømningsveier osv. De store bygningstekniske inngrepene som følge av dette er i all hovedsak lagt til de delene av bygningen som ikke omfattes av fredningen.

Inngrepene i fasaden begrenser seg til ny rømningstrapp på fasaden mot gårdsplassen. Enkelte vinduer er skiftet av brannhensyn, og det er laget luftelyre på taket i forbindelse med ventilasjonsanlegget.

Før oppstart av prosjektet bar bygningen preg av ombygginger og endringer fra de årene den var i bruk som sykehjem og undervis-ningsbygg. Nyere sekundære vegger og senere tilføyelser er nå revet og rommene tilbakeført. Dette gjelder blant annet den såkalte Gildeskålen.

Med fredningen av Villa Grande tar man vare på såkalt negativ historie. At bygningen har en fortid som førerbolig og samlingssted for makthaverne i naziregimet fra 1941 til 1945, gjør at det er sterke og vonde følelser knyttet til stedet. Tilbakeføring til Quisling-perioden og vern av bygningselementer fra denne tiden har derfor møtt enkelte motforestillinger. Fra antikvarisk side er imidlertid Quisling-perioden mest interessant med tanke på bevaring og tilbakeføring av arkitektonisk uttrykk. Fasadene er fargeundersøkt av NIKU, og vinduer, inngangsparti m.v. er tilbakeført til den fargesettingen bygningen hadde under 2. verdenskrig.

Innvendig har det ikke vært stilt krav om fargeundersøkelser, men Statsbygg har gjort fargeundersøkelser i enkelte rom, blant annet i Hirdsalen i underetasjen. Her fant man rester av opprinnelig dekor under flere lag senere maling. Det viste seg imidlertid umulig å gjenskape dekoren. I de øvrige rommene der det har vært behov for oppmaling, har Riksantikvaren akseptert at man velger tids-riktige farger, uten at disse nødvendigvis har vært brukt i rommene tidligere. Eldre malingslag er ikke fjernet, og kildeverdien er dermed bevart for ettertiden.

Hageanlegget
I den delen av eiendommen som ikke omfattes av fredningen, har Riksantikvaren godkjent prosjekt for opparbeidelse av gårds-plassen, plassering av kunstnerisk utsmykking og en heving av taket på porthuset. Det siste var nødvendig for at porten fortsatt skulle kunne fungere som markering av hovedadkomsten til Villa Grande og som start på alléen.

Kunstnerisk utsmykking

Utsmykkingsutvalget startet sitt arbeid høsten 2004. Utvalgets første oppgave bestod i å få økt den økonomiske rammen for kunst slik at den samsvarte med prosjektets unike symbolverdi. Utsmyk-kingssummen ble derfor økt fra 0,5 mill. kr til 1 mill. kr.

I utvalgets analyse av dette helt spesielle stedet for kunstnerisk inn-gripen, festet man seg ved adkomstsonen; fra porthuset opp alléen via adkomstplassen fram til bygningen. Området ble vurdert som stort og med gode muligheter for en kunstnerisk introduksjon til senterets innhold og budskap, men samtidig også som svært krevende på grunn av bygningens borgaktive karakter og domi-nerende plassering. Tatt i betraktning oppgavens store betydning, fant utvalget det mest tjenlig å invitere et mindre antall norske og utenlandske kunstnere til en lukket konkurranse: Arnold Dreyblatt (New York), Esther Shalev-Gerz (Paris), og de norske Per Inge Bjørlo, Jon Gundersen og Knut Åsdam. Under juryeringen ble utvalget forsterket med billedkunstner Dag Erik Elgin.

Konkurransedeltakerne leverte forslag av høy kvalitet preget av respekt og alvor, og hvert av dem kunne ha fortjent å bli realisert. Med spesiell henvisning til HL-senterets uttalte ambisjon om ikke bare å foreta nødvendig forskning og dokumentasjon, men søke å innvirke på offentligheten for å være med på å berede grunnen for en framtid der toleranse og selvrefleksjon preger samfunnet, valgte man Arnold Dreyblatts forslag. Dette tar på en særlig måte opp i seg både historiske og samtidige dokumenter.

Fra juryens innstilling heter det: Dreyblatt har laget det eneste kon-kurransebidrag som i sin vertikalitet svarer til bygningens tårnende og borgaktige virkning. Verket har en størrelse på nesten 9 meters høyde og mer enn 4 meters bredde ved å dekke hele den nye branntrappen som er det eneste utvendige tilbygg til det historiske anlegget. Men til tross for sin størrelse framtrer verket nesten immaterielt, antimonumentalt, som et hull, en åpning i den massive bygningskroppen.

Det står i en estetisk materialkontrast til veggens lukkede karakter og smijernspynten foran vinduene ved siden av. Kontrasten skyldes at hele den enorme rektangulære konstruksjonen består av tolv to-veis speilglass- paneler som er montert på en stålramme på en slik måte at de framstår som en bruddløs enhet. Det oppstår et rikt vekselspill mellom flate- og romvirkning med tre optiske lag. Det ene er speilet som fanger inn omgivelsene, plassen, trærne, beplant-ningen og de besøkendes bevegelser og som skifter etter døgnets og årstidenes lysforhold (uten å blende fordi speilet er nordvendt). Det andre laget er glassets overflate som er sandblåst med møns-teret til et historisk hullkort fra 1944. Det tredje er en statisk, men usynlig struktur av dioder (LED) som bærer fram ord i rødtlysende punktskrift som dukker opp og forsvinner i en langsom, pulserende rytme uten at de kan stedfestes presist. Ordene er hentet fra ulike historiske spørreskjemaer og framtrer i stadig varierende konstellasjoner.

"Innocent questions" er tittelen på denne installasjonen, og uskyldige virker disse ord som spør etter navn, herkomst, yrke osv. slik vi alle kjenner dem fra byråkratiets spørreskjema. Hullkortene som ble utviklet sent på 1800-tallet er produkter av framveksten av den moderne staten og dens statistiske listeføring av borgerne, de er forløperne til den elektroniske dataregistrering som i globalisering-ens tidsalder er i ferd med å omfatte alt og alle. I dette tilsynela-tende nøytrale systemet ligger en maktstruktur nedfelt som ingen unnslipper. Den samme registrering kan misbrukes, er blitt og blir misbrukt til utestenging av mennesker som er "annerledes". Hull-kortmønsteret på glassflaten er hentet fra utkastet til et registrerings-kort fra det tyske firmaet Hollerith i 1944. Stikkordene som lyser i LED-skrift er delvis hentet fra "Spørreskjema for Jøder i Norge" som er påvist trykt i 12.000 eksemplarer umiddelbart etter at Quisling ble innsatt som "ministerpresident" av Reichskommissar Terboven, andre stammer f.eks fra gjeldende spørreskjema for visa etter Schengenavtalen.

Utsmykkingsutvalget anser kunstverket som en uttrykksfull markør av husets gamle og nye innhold og samtidig et brudd med den historiserende fasadens avstumpethet. LEDskriften som oftest anvendes i reklamen og kommersiell informasjon, blir her til skriften på veggen som omformer forplassens karakter grunnleggende. Verket vil være en øyenvekker både på avstand og nær ved, og vil kunne gi oss innsikt.