Et lite stykke Norge

Publisert 25.05.2016

Den norske residensen i Washington DC er akkurat slik man forestiller seg en ambassade skal være: Klassisk, ærverdig og litt pompøs. Nå er den også blitt mer moderne.

Residensen i Washington D.C. er ikke bare blant Norges eldste, den er også den største og en av de mest storslåtte å se til: Høye vinduer, stor takhøyde, klassiske detaljer, persiske og afghanske gulvtepper og en trappegang som kan ta pusten fra de besøkende.

Enkel, men pompøs

– De som besøker residensen for første gang blir gjerne imponert over hallen og den flotte trappen når de kommer inn. I tillegg til adressen, da, sier ambassadøren selv, Kåre R. Aas. Huset er nemlig nærmeste nabo til USAs visepresident. 

Aas tar oss med fra rom til rom og viser stolt frem det nydelige biblioteket med skrivebordet som Kongefamilien benyttet da de bodde i den amerikanske hovedstaden under andre verdenskrig, det flotte trapperommet som tar oss opp til stuen, spisestuen og det ærverdige biblioteket i mørkt panel med innfelte bokhyller og peis. 

Etter oppgraderingen kan man også ta heisen opp. Da kommer man direkte inn i representasjonsrommene, der en flott gammel lysekrone lyser opp over et gigantisk persisk gulvteppe på 90 kvadratmeter. På teppet er det plassert enkle sofaer i norsk design. 

Renoveringen av residensen gjorde at det for første gang ble bygget en leilighet i den øverste etasjen.

– For meg personlig var dette den viktigste utbedringen. Leiligheten er praktisk og funksjonelt innrettet, og gjør det mulig å skille mellom representasjonsoppgaver og det å ha et privatliv, sier Aas. 

Landemerke og blikkfang

– Den første og eneste residensen jeg har bodd i før jeg kom til USA, var den Norge hadde i Kabul. Kabul-residensen var nyttig for sitt bruk. Residensen i Washington D.C. er blant Norges peneste embetsboliger, og beliggenheten rett overfor visepresidentens bolig gjør at den er et landemerke i byen. Den ses av flere tusen mennesker hver dag. Statuen av Kronprinsesse Märtha utenfor inngangen til residensen tiltrekker oppmerksomhet fra stadig flere som stopper opp for å se på den og for å ta bilder av henne og residensen. Det norske fotavtrykket spres daglig i stadig større omfang. 

Residensen er representativ og inngir en varme som besøkende og gjester omtaler i svært positive ordelag. De syv Munch-arbeidene som henger i spisestuen og stuen løfter det kunstneriske uttrykket på en flott måte.

Bak fasaden

Selv om dette er den største oppgraderingen siden bygningen var ny i 1931, er det nok ingen som vil reagere på at «alt» er nytt. Det meste av rehabiliteringen har foregått «bak fasaden ». Her har det til gjengjeld skjedd nokså mye: nytt elektrisk anlegg, nytt røropplegg, nytt ventilasjonssystem og etterisolering av taket, for å nevne noe. Det som tidligere besøkende derimot vil merke, er at det er blitt trinnfri adkomst tilpasset bevegelseshemmede. 

– Fokus på både universell utforming og miljøet er noe vi virkelig satser på i alle våre bygg og rehabiliteringsprosjekter, sier Øystein Franing i Statsbygg som ledet arbeidet i Washington. – Nå har vi fått heis, ramper og handicap-toalett. I tillegg har gjenbruk og ulike klimatiltak gjort at vi ligger an til å få gull i LEED, som er USAs sertifiseringsverktøy innen klima og miljø. Det er prosjektlederen svært stolt av: - Dette er den nest beste miljøklassifiseringen som finnes i USA, og tatt i betraktning av at dette er en svært gammel bygning må vi si oss fornøyd med det. 

– Selv er jeg svært fornøyd med heis og ramper som gjør det mulig for alle å komme inn og rundt i bygningen på en verdig måte, sier ambassadøren.

Historisk tomtetrøbbel

Residensen og ambassaden ligger side om side på Massachusetts Avenue, øverst i det området som blir kalt Embassy Row på folkemunne. Residensen fungerte som både ambassade og bolig da Norge først etablerte seg her, som nummer to i rekken av land som ønsket å legge sine ambassader til nettopp denne gaten. 

Men at den skulle ligge akkurat her er resultatet av en rekke hendelser. Norges første ambassadør til USA, Christian Hjalmar Hauge, fikk ingen penger til å bygge ambassade. Penger hadde derimot hans amerikanske kone, og Hauge satte i gang byggeprosjektet et stykke lenger nede i gaten. Huset sto ferdig før jul i 1907. Men da Hauge var hjemme i Norge for å stå på ski, døde han i skisporet. Enken gjorde det klart at siden huset var bygget for hennes penger, ville hun beholde det selv. 

Norge leide deretter lokaler i mange år. Men i 1929 kjøpte minister Halvard Bachke for egne penger hele tre tomter der ambassaden ligger i dag, i den tro at han ville få utgiftene tilbakebetalt. Men regjeringen bestemte at én tomt fikk holde, og det var 3401 Massachusetts Avenue, altså der embetsboligen ligger i dag. Nabotomtene fikk han ikke penger igjen for. 

Situasjonen ble vanskelig, ikke minst fordi Bachke ble sendt til Paris og hadde liten bruk for tomtene. Den nye ambassadøren, Wilhelm von Munthe af Morgenstierne, fulgte opp saken og ba regjeringen om å omgjøre beslutningen. Men regjeringen sto på sitt og ville ikke kjøpe tomtene fra Bachke. Situasjonen ble reddet av det gode norsk-amerikanske miljøet i Washington, som samlet inn penger og kjøpte eiendommene for så å gi dem i gave til Norge. 

Vanskelig gave

Heller ikke denne løsningen viste seg å være enkel: Norge ville slett ikke ha noen gave. Heldigvis ga Utenriksdepartementet etter til slutt. Men i «takkebrevet» fra regjeringen presiseres det at de kun tar imot tomtene under forutsetning av at det ikke påløper noen kostnader til vedlikehold. Heldigvis for beboerne er ikke denne klausulen overholdt. Statsbygg har nettopp ferdigstilt siste store rehabilitering, nå står kontorbygget for tur. 

Kilder

- Representativt (2008), Hugo Lauritz Jenssen/GuriDahl, Forlaget press,
- Aftenposten (28.04.2007), John Hultgren

Eva Kvandal
Kommunikasjonsrådgiver
Mob. 90173330
Send e-post
×