De to kandidatene har levert en svært helstøpt og imponerende prosjekteringsoppgave der de har tatt hele verktøykassa til landskapsarkitekten i bruk. Oppgaven går ut på å undersøke hvordan Smiths kai kan bli et allment byrom med opplevelseskvaliteter, der biologisk mangfold over og under vann styrkes. Kandidatene har tatt utgangspunkt i FNs bærekraftsmål og Kristiansand kommunes egne mål.

Kandidatene har kartlagt et imponerende omfang av tverrfaglige, relevante forhold. De har gjort egne kartlegginger og undersøkelser (herunder snorkelregistreringer – for øvrig et vidunderlig ord), satt seg inn i studier og litteratur, samtalt med relevante fagfolk, intervjuet interessenter, myndigheter og bokstavelig talt «mannen i gata». Kartleggingene framstår som relevante for oppgaven- og belyser landskapsarkitektens rolle som brobygger mellom ulike fagdisipliner. Der alt til slutt skal gis en form. De to kandidatene overbeviser i hvordan de går fra innhenting av kunnskap og analyse til konkret forslag.
Prosjekteringsoppgaven er et imponerende svar på de høye ambisjonene og de mange ulike hensynene oppgaven tar mål av seg å ivareta. Helhetlig grep som del av en bærekraftig byutvikling, overbevisende terrengbehandling og mangedobling av kystlinje, økologisk begrunnet planteplan, variasjon og veloverveid materialbruk gjør at Smiths kai tilfører Kristiansand noe de i dag ikke har.

Oppgaven gir svar på hvordan det kan skapes gode, bærekraftige og opplevelsesrike steder for folk samtidig som økologiske hensyn ivaretas både over og under vann. Svaret er tverrfaglig og helhetlig, og svaret er estetisk og viser også kandidatenes evne som formgivere. Smiths kai er ikke ståkete eller spektakulært sted: Vegetasjonsbelter av kystvekster, tang og tare er ikke spektakulært, men naturlig, varig og nødvendig.

De to kandidatene skriver i sin oppgave at i dag «stopper ofte byutviklingen ved kaikanten, i mangel på tverrfaglig samarbeid med bl.a. marinbiologer. Dette medfører ofte nye, bratte fyllinger og rette betongflater i kystsonen, som ikke tilrettelegger for biologisk mangfold.» I dag er oppgaven nyskapende, men vårt håp må jo være at den tiden snart er forbi der landskapsarkitektens prosjekteringsansvar slutter der tørt møter vått. Aktuelle prosjekter, og ikke minst arbeidet til Elin T Sørensen (en viktig inspirasjon for masteroppgaven), påpeker landskapsarkitektens forsømmelse på dette området og bidrar til å sette dagsorden også i vårt fagfelt. Her hører Smiths kai hjemme med et konkret, overbevisende, organisk og vakkert forslag til utforming av et attraktivt område. Et område vi ikke lenger kan tillate oss å utforme slik vi tidligere har gjort.

Oppgaven er svært delikat framstilt, med illustrasjoner som overbeviser, formidler og begeistrer.